Sonjas stjerneøyne

«Sonjas stjerneøyne», eller bare «Sonja» som den også kalles, er opprinnelig en russisk ballade skrevet av Eugen Patos i 1919. Sangen ble registrert hos forlaget Wiener Boheme-Verlag i 1920. Dette var et forlag som dekket Wien, Leipzig og Berlin. Frimann Clasen, eller «Lyktemannen» som han ble kalt, bearbeidet denne til norsk i slutten av 1920-årene. Frimann Clasen ble kjent som en pionér i norsk radiounderholdning i 1930-årene. Han skrev monologer og viser og fremførte dem selv, gjerne med Petra Hendriksen som akkompagnatør. Denne sangen er innspilt på Frem fra Glemselen kap.19 med Helge Borglund.

Teksten

1. Dødsens stille hviler fengselsgården
   i vinternattens hvite dryss av sne
   til klokken ringer tidlig neste morgen
   og dagens timer snegler seg avsted.
   Hos fange nummer sytten er det stille
   av mennesker er han fryktet og forhatt
   hans feberhete øyne er så milde
   han nynner i den lange vinternatt.
   Ref: Sonja Sonja stjerneøyne har du
   som i mørket brenner i mitt sinn,
   alle mine drømmers dronning var du
   og jeg er til døden din.
   Sonja, Sonja hvilke veier drar du
   du hvis smil er varmt som solens skinn
   du for hvem mitt liv er ødet jeg forbanner deg
   før den store hvilen skjenkes meg.
   
2. Aldri skinner solen på min rute
   i fengslet er det evig mørkt og trist
   og dagens lys er alltid lukket ute
   jeg husker ikke når jeg så det sist.
   Jeg vet ei hvor du er og hva du tenker
   men selv om du har glemt meg vol jeg gå
   når nattens milde mørke stilt seg senker
   i drømme til din dør og banke på.

En aften så jeg en av mine venner/> i sine arme favne deg min viv/> da kjørte jeg med disse mine hender/> min kniv  i ham og tok hans usle liv.