Slaget ved Sluys

Slaget ved Sluys var et flåteslag den 24. juni 1340. Slaget var et ledd i Englands forsøk på å erobre den franske trone i Hundreårskrigen. Slaget sto mellom den engelske flåte og den franske flåte og deres allierte.

Slaget ved Sluys
Konflikt: Slaget ved Sluys
Dato 24. Juni 1340 Sted Sluys 51°21'0"N 3°22'30"Ø Resultat Engelsk seier
Stridende parter
England	Frankrike
Styrker
120-250 skip	190-213 skip.

Slaget er oppkalt etter byen Sluys som ligger i det sydlige Holland, men som i 1340 var en del av det franske lenet Flandern. Resultatet ble engelsk seier, den franske flåte i Sluys ble utradert og England fikk herredømme over Den engelske kanal.

Bakgrunn

Bakgrunnen for slaget ved Sluys er Hundreårskrigen. Årsaken til Hundreårskrigen ligger i problemene som oppstod da Karl 4. den Smukke døde i 1328 uten noen sønner. Det betød at Edvard 3. av England var den nærmeste mannlige arvingen. Imidlertid valgte den franske adelen å gi kronen til hans fetter, Filip 6. De to landene kom etter hvert i konflikt med hverandre om arveretten til den franske trone og lensforhold. Konflikten ble innledet 1337, da Filip forsøkte å konfiskere Edvards landområder i Frankrike.

De to flåtene som møtte hverandre var ikke bygget med krig for øye. Det var alminnelige handelsskip som enten var blitt kjøpt eller leid, eller tvunget til å inngå i flåtene. Dette betød at flåtene besto av handelsskip som var til rådighet. For England betød det kogger, skip med et rundt skrog og med en enkelt mast i midten. Franskmennene hadde mange galeier fra Genova til rådighet.

Slaget

Den franske flåte lå i en defensiv posisjon ved Sluys. Skipene ble delt opp i flere linjer, som ble kjedet sammen. Dette gjorde det lettere for de franske soldatene å bevege seg fra skip til skip etter behov. Stillingen var meget defensiv, og gjennom sammenkjedingen mistet skipene sin manøvrerbarhet, allerede før slaget hadde begynt

I den engelske flåten hadde hvert skip sin spesielle rolle. Av tre skip var to bemannet med blant annet bueskyttere. Det tredje skipet var bemannet med alminnelige soldater. På denne måten kunne skipene støtte hverandre. Bueskytternes oppgave var å angripe fienden på avstand og gjøre det vanskeligere for ham å organisere seg. Det tredje skipet skulle borde fiendens skip.

Det viste seg raskt at den franske taktikken med å kjede flåten sammen var en feiltrinn, da det gjorde det mulig for engelskmennene å konsentrere sin kamp om deler av den franske flåten, mens resten av den franske flåten var ute av stand til å hjelpe til med sine skip. Kampene varte hele dagen, og ut på natten flyktet skipene fra Genova i ly av mørket, sammen med de overlevende franskmennene. Sjøslag på denne tiden var i store trekk landslag til vanns. Det var først med utviklingen av krutt at det ble nevneverdige forskjeller mellom sjøslag og landslag.

Etterspill

Slaget ga Edvard 3. fritt leide i den Engelske Kanalen, da den franske flåten var erobret, og hæren tilintetgjort. Syv år senere, i slaget ved Crecy, slo Edvard igjen den franske hæren. Slaget ved Sluys betød at det engelske fastlandet foreløpig ble fritt for erobringsforsøk fra Frankrige, og at den skotske og franske hær ikke ville kunne arbeide sammen. Det betød at krigen hovedsakelig ville komme til å foregå i Frankrike.

Litteratur

• Previté-Orton, Charles William (1975) [1952]. The Shorter Cambridge Medieval History. Cambridge: Cambridge University Press. s. 578. ISBN 978-0-521-09977-6. 

Eksterne lenker

• (en) Battle of Sluys – kategori av bilder, video eller lyd på Commons