Slaget ved Old Byland

Slaget ved Old Byland (eller kun Byland) var et betydelig sammenstøtt mellom skotske og engelske tropper i Yorkshire i oktober 1322 som skjedde innenfor den skotske uavhengighetskrigen. Det var den viktigste seieren for Skottland siden slaget ved Bannockburn, men dog ikke av samme skala.

Slaget ved Old Byland
Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen
Dato 13. oktober 1322 Sted Scawton Moor, Yorkshire, England 54°13'37,2"N 1°9'32,4"V Resultat skotsk seier
Stridende parter
Skottland	England
Kommandanter og ledere
Robert Bruce	John de Bretagne
Styrker
Ca 4 000	Ca 1 000
Tap
minimalt	500+

Hærtokt og hevn

I begynnelsen av den skotske uavhengighetskrigen da England invaderte i 1296 var Skottland dårlig forberedt og dårlig stelt til å stå imot den dominerende engelske krigsmaskinen. Helt siden Robert Bruces overveldende seier i slaget ved Bannockburn i 1314 hadde skottene tatt initiativet i krigen mot England, drev hærtokt dypt inn i de nordlige områdene av England gjentatte ganger og med tilsvarende letthet. Etter flere tiår med krig var skottene blitt våpenvante, mobile, effektive og nådeløse. Robert Bruce hadde med årene framstått som en eminent skotsk hærfører, kanskje den største i Skottland noensinne. Den engelske kongen Edvard II synes å være ut av stand til å hanske opp med det skotske problemet, distrahert som han ofte var av en politisk kamp med sine egne baroner. Tidlig i 1322 var situasjonen blitt kritisk da noen eldre adelsmenn, ledet av Thomas av Lancaster, var forberedt på å gå inn i en allianse med skottene.

Det synes usannsynlig at Bruce hadde større tillit til Thomas av Lancaster som refererte til seg selv som «kong Arthur» i sine forhandlinger med skottene. Navnet var en kode i tilfelle korrespondansen skulle falle i fiendens hender. Bruce var derimot rask til å dra fordeler av ufreden og tendensen til borgerkrig i England. Ikke før hadde våpenhvilen av 1319 gått ut i januar 1322 dro Svarte Douglas, Thomas Randolph, jarl av Moray og Walter Stewart over grensen i et større angrep på det nordøstlige England. De tre kommandantene spredte seg over regionen: Douglas angrep Hartlepool, Randolph angrep Darlington og Stewart angrep Richmond.

Thomas av Lancaster hadde sin hær i Pontefract og gjorde ingenting for å stoppe dem. Kong Edvard ignorerte det skotske angrepet og instruerte sin løytnant i nord, Andrew Harclay, sheriff av Cumberland, til å konsentrere sin innsats mot de opprørske engelske baronene i stedet og som han endelig beseiret i slaget ved Boroughbridge. I etterdønningene av de innbyrdes engelske krigene dro de skotske hærmennene med enkelhet tilbake over grensen uten motstand.

Andrew Harclay var for øvrig den eneste mann som noen gang greide å beseire Robert Bruce i en form for militært sammenstøt etter 1308 da han i 1315, som guvernøren av Carlisle, slo tilbake alle angrep som Bruce gjorde mot byen.

Edvards invasjon

Borougbridge var en ny begynnelse for kong Edvard. Baronenes opprør var blitt knust og stemplet som forræderi. Kongen hadde til sist fått hevn for mordet på Piers Gaveston. Det var et høydepunkt i hans regime og oppløftet av denne sjeldne triumfen besluttet han også å sette skottene på plass i det som skulle bli hans siste invasjon av Skottland. Det ble isteden en katastrofe. Kongen synes ikke å ha lært noe av Boroughbridge, han utelot å benytte Harclays nyskapende bruk av bueskyttere med langbue, en taktikk med å spre en storm av piler over motstanderen som senere skulle bli benyttet med atskillig hell i krigene mot Frankrike. Isteden støttet kongen seg til en tradisjonell kombinasjon av kavaleri og fotsoldater. Den hæren som ble samlet var ved alle standarder svær, mer enn 20 000 mann ble samlet ved Newcastle, større enn hva som ble benyttet ved Bannockburn.

På den samme tiden som kong Edvard var klar til å angripe tidlig i august var Bruce klar til å ta imot ham. Han ledet sine tropper over til West March og herjet jordbruksområdene mellom Carlisle og Lanchester før han trakk seg tilbake til Lothian for å møte engelskmennene. Han benyttet seg av den samme taktikken som William Wallace hadde benyttet i 1298: all avling ble ødelagt og brent og all buskapen ble fjernet. Bruces instruksjoner til befolkningen var å evakuere og etterlate seg ingenting. Edvards hær jagde en hær som nektet å slåss. I hele Lothian ble det sagt at engelskmennene fant kun en eneste ku i dårlig forfatning, noe som fikk jarlen av Surrey til å bemerke: «Dette er den kjæreste steiken jeg noensinne har sett. Den har iallfall kostet mer en tusen pund!»

Den enorme engelske hæren møtte ytterligere vanskeligheter da forsyningsskipene, en nødvendighet for alle engelske invasjoner av Skottland, ble angrepet, erobret eller senket av skotske skip. I motsetningen til i 1298 trakk den skotske hæren seg tilbake bak elven Forth og utenfor rekkevidde for engelskmennene som marsjerte utsultet opp til Musselburgh i nærheten av Edinburgh hvor frammarsjen stoppet opp.

Utover å ødelegge klosteret Holyrood Abbey utenfor Edinburgh oppnådde den engelske invasjonen ingenting. I henhold til Lanercost-krøniken led hæren av både sult og dysenteri. Mer alvorlig var effekten på den nasjonale moralen på grunn av den vanærende tilbaketrekningen av en utsultet hær. Det var bortimot like ille som nederlaget ved Bannockburn, men enda verre skulle det bli. Engelsk tilbaketrekning hadde alltid betydd angrep fra skottene. For Robert Bruce var det en mulighet han hadde ventet på i årevis; å angripe England med all kraft. Etter hvert som kong Edvard ledet hæren sørover til Carlisle i en sørgelig forfatning hadde han uten å vite det Robert Bruce og skottene i hælene.

Robert Bruces invasjon

Robert Bruce krysset Solway Firth, innløpet mellom nordvestlige England og sørlig Skottland, med mange krigere som var rekruttert på Argyll og de ytre øyene og dro mot Yorkshire i sørøst. Den 26. september slo engelskmennene leir i Durham mens Bruce ledet sine styrker over West March til Carlisle den 30. september. Her ble han i fem dager og herjet omgivelsene mens han hele tiden var godt informert om kong Edvard og den engelsk hærens befatning.

Freidigheten og hastigheten over det skotske angrep utsatte Edvard for fare, selv på egen jord. Han oppholdt seg på Rievaulx Abbey sammen med dronning Isabella hvor freden hans ble forstyrret av skottenes herjinger. Det eneste som sto mellom dem og en kongelig premie var en større engelsk hær under ledelse av John de Bretagne, 1. jarl av Richmond.

Rundt den 5. oktober sammenkalte Bruce hæren og fortsatt marsjen sørøst gjennom dalføret Eden og gjennom Aire. Den 13. oktober var skottene i Northallerton. Skottene hadde marsjert 160 km på kun 8 dager og den engelske kongen som var 15 km øst for Thirsk ved Rievaulx fikk øyensynlig et sjokk da han oppdaget at nå var det ham som ble angrepet.

Skottenes raske framferd hadde alltid forferdet engelskmennene grunnet at Robert Bruce og hans tilhengere lenge var vant til å slåss spartansk som geriljasoldater. John le Bel, som deltok i en katastrofal invasjon i 1328, skrev at «Disse skottene er ytterst hardføre. De rir på robuste hester og tar ikke vogner med seg. De trenger verken gryte eller panne for når de invaderer finner de alltid nok kyr som de bruker skinnet av til å koke flesket. Hver mann frakter med seg en jernplate og en liten bag med havremel. Når de har spist sitt kokt kjøtt legger de jernplaten på ilden og sprer på den en liten pasta av havre og vann og lager seg en kake i form av en flat kjeks som de spiser for behage sine mager.»

I motsetningen til den engelske adelen som ikke hadde noen romantiske idealer om å dele soldatenes levevis var det en absolutt nødvendighet for de skotske, et hardt levevis de hadde vendt seg til gjennom år av krig.

Slaget ved Byland

Edvards nevø John de Bretagne, hadde tatt posisjon ved Scawton Moor, mellom Rievaulx og Byland Abbey. Tallene er noe uklare på hvor stor den engelske hæren var, men neppe mer enn 1000 mann. Ettersom kong Edvard var i Rievaulx og hans hær i Byland har det blitt antydet at det var et bevis på hans feighet, men forklaringen kan være skottenes uventende raske frammarsj. John de Bretagne ble rett og slett sendt av gårde for å gi Englands konge en sjanse til å slippe unna.

Robert Bruce synes å ha vært velinformert av sine speidere og marsjerte opp den store nordlige vegen fra Northallerton fredag 14. oktober. Antallet av den skotske hæren er ikke kjent, men var kanskje for en gangs skyld i flertall, kanskje opptil 4000 mann.Ved siden av Bruce var den fryktede Svarte Douglas, den arrogante Thomas Randolph, Bruces svigersønn Walter Stewart og Bruce fanebærer Gilbert de la Hay. Den eneste som var savnet var Bruces bror Edward Bruce som var blitt drept og partert i Irland i 1318. For å lure John de Bretagne fra hans sterke posisjon på høydedraget benyttet Bruce samme taktikk som hadde gitt ham seier i det tidligere slaget ved Brander Pass i 1308.

Douglas fikk ansvaret med å lede framstormingen og Thomas Randolph hengte seg på angrepet oppover bakken mot engelskmennene. Samtidig krøp en gruppe høylendere opp klippene på den engelske flanken og angrep ovenifra. Hensikten var at Stewart skulle storme mot Rievaulx med kavaleriet og angrip og kanskje ta engelskmennenes konge til fange. Engelskmennene kastet steiner og skjøt med piler mot de fremadstormende skottene. To riddere ledet engelskmennene, Thomas Ughtred og Ralph Cobham, og slaget gikk inn i en hard nærkamp på åskammen. Cobham, som etter sigende var den beste ridderen i England, tok flukten og Ughtred ble tatt til fange. Kampen ebbet ut da høylenderne angrep bakfra, kanskje ledet av Robert Bruce selv. Lanercost-krøniken forteller bittert om de engelske som flyktet. Også John de Bretagne ble tatt til fange og mange andre ble drept i flukt.

Stewarts menn nådde Rievaulx, men kong Edvard hadde allerede dratt fra stedet i all hast og til og med etterlatt seg en formue, og ikke minst skjoldet og sitt personlige segl som ble erobret for andre gang av Robert Bruce. Første gangen var etter Bannockburn, og også denne gangen sendte skottenes konge det tilbake til den engelske kongen for understreke den andres underlegenhet. En gruppe franske riddere ledet av Henry de Sulley ble tatt til fange.

Ettermæle

Antallet som ble drept var ikke i nærheten av slaktingene ved Bannockburn, men ydmykelsen var desto større ved at slaget i Byland ble utkjempet i midten av kong Edvards kongedømme. Englands konge ble beskrevet i Lanercost-krøniken ved at han hadde «hjertet til en kylling og en taper i krig» ('ever chicken hearted and luckless in war'). Etter Byland, forteller Thomas Grey i Scalicronica var skottene så innbitte og voldsomme og deres ledere så dristige og engelskmennene så feige at forholdet var likedan som en hare løpende foran en jagende hund. «Hvilken større skam for engelskmennene at deres konge blir jaget fra sted til sted av skottene», skrev Bridlington-krøniken.

Til tross for at slaget ved Byland ble stilt i skyggen av slaget ved Bannockburn, også i krønikene, var slaget et vitnemål på Robert Bruces dyktighet som general i så vel strategi og taktikk. Nederlaget tvang kong Edvard til forhandlingsbordet og en våpenhvile ble signert for tretten år. Hendelsene i England tvang likevel Bruce til å bryte avtalen i 1327 og nye hærtokt ble foretatt i England uten at engelskmennene klarte å demme opp. Det samme året ble kong Edvard avsatt og senere drept på en nedverdig måte.

Litteratur

Primære kilder

• Barbour, John: The Bruce, oversatt av A. A. H. Douglas, 1964.
• Gray, Sir Thomas: Scalicronica, oversatt av H. Maxwell, 1913.
• The Lanercost Chronicle, oversatt av H. Maxwell, 1913.

Sekundære kilder

• Bell, Graham: Robert the Bruce's Forgotten Victory. The Battle of Byland 1322. Tempus 2005
• Barrow, G. W. S.: Robert Bruce and the Community of the Realm of Scotland, 1964.
• Barron, E. M.: The Scottish War of Independence, 1934.
• Scammel, J.: «Robert I and the North of England», i The English Historical Review, vol. 73, 1958.

Autoritetsdata