Slaget ved Lobositz
Slaget ved Lobositz eller Lovosice den 1. oktober 1756 åpnet krigen på land i Syvårskrigen. Den prøyssiske styrken til Fredrik den store på 29 000 mann, hindret at den østerrikske styrken til feltmarskalk Maximilian Ulysses Browne på 34 500 mann klarte å hjelpe de beleire saksiske allierte, som overga seg to uker senere.
Opptakten rediger
Fredrik mente det var best å slå til først, og 29. august 1756 invaderte han Sachsen med det meste av den prøyssiske hæren sin, mot råd fra hans britiske allierte. Hverken den saksiske eller østerrikske hæren var klare til krig. Den saksiske arméen satte opp en sterk forsvarstilling nær Pirna, og Fredrik hadde ikke annet valg enn å isolere dem og sulte de ut.
En østerriksk armé satte avgårde for å hjelpe Sachsen, men ble avskåret av styrkene til Fredrik nær byen Lobositz (tsjekkisk Lovosice), ved elven Elbe i dagens Tsjekkia. Von Browne, den østerrikske generalen, hadde gitt ordre til en liten styrke på andre siden av Elbe om å dra til den saksiske arméen i Pirna, men de ble kalt tilbake da han hørte at Fredrik var på vei.
Slaget rediger
Den østerrikske arméen satte opp et forsvar på en ås, Lobosch (Lovoš), overfor fjellet Homolka, langs Elbe ved den lille elven Morellenbach (Modla). Selv om den lille elvien ikke var dyp og kunne krysses av infanteriet, ville den likevel bryte opp formasjonene.
I tykk tåke nærmet prøysserne seg. En styrke med kroater åpnet ild mot dem og Fredrik, som trodde han sto foran en liten baktropp av den østerrikske arméen, ga ordre til en liten bataljon av infanteriet om å rykke frem.
Infanteriet rensket den nedre delen av Homolka, mens det prøyssiske artilleriet ble ført frem i posisjon. Fra en terrasse hadde de utsikt og klar bane over dalen og det østerrikske kavaleriet.
Da tåken lettet ble infanteriet i det prøyssiske sentret mål for det østerrikske artilleriet. Fredrik forsto raskt at styrken hans ikke sto imot den østerrikske baktroppen, men hele feltarméen. For å finne ut mer gahan ordre til kavaleriet sitt om å rykke frem for å rekognosere.
Da de nærmet seg Sullowitz ble de skutt på og svigte mot venstre. Dette førte til at det østerrikske kavaleriet rykke frem fra venstre. I et forsøk på å komme rundt på flanken til østerrikerne førte oberst Hans von_Blumenthal|von Blumentha sin Garde du Corps, som var nærmest Sullowitz, i et motangrep som førte dem innenfor rekkevidden til musketerene fra landsbyen. Von Blumenthals hest ble skutt og han fikk selv et skudd i nakken som skadet ham resten av livet.
Det prøyssiske kavaleriet gikk til angrep på østerrikerane to ganger uten å lykkes. Fredrik trodde at slaget alt var tapt og ønsket å forlate slagmarken. Han sa «Disse er ikke lenger de samme østerrikerne».
August Wilhelm av Braunschweig-Bevern, som hadde kommando av den prøyssiske venstreflanken, klarte så å storme den østerrikske høyreflanken med infanteriet. Prøysserne rykket frem med bajonettene ute og mange hadde gått tom for ammunisjon. Soldatene jaget østerrikerne gjennom den brennende byen Lobositz. Den østerrikske arméen gjorde retrett og lot prøyssernem være tilbake på slagmarken.
Resultat rediger
Prøysserne og østerrikerne mistet om lag 2 900 mann hver. Den østerrikske armé trakk seg tilbake intakt, og von Browne klarte å få en styrke rundt prøysserne til de beleirede sakserne, men det var litt for sent. Den saksiske arméen i Pirna overga seg den 14. oktober før østerrikerne nådde frem, og Sachsen overga seg dagen etter. Både den prøyssiske og østerrikske arméen trakk seg så tilbake for vinteren.
Litteratur rediger
- Olaf Groehler (1989). Die Kriege Friedrichs II. Berlin: Brandenburgisches Verlagshaus.
- Hans Delbrück (1920). Geschichte der Kriegskunst. Berlin.
Eksterne lenker rediger