Slaget ved Jenipapo

Slaget ved Jenipapo
Konflikt: Den brasilianske uavhengighetskrigen 1822-1823
Dato13. mars 1823
StedLangs Jenipapo-elven mot byen Oeiras i nordlige Brasil
ResultatPortugisisk seier
Stridende parter
Flag of the United Kingdom of Portugal, Brazil, and the Algarves.svg PortugalBrasils flagg Brasil
Kommandanter og ledere
Major Joao José da Cunha FidiéOberst Luis Rodrigues Chaves
kommandant Alecrim
Styrker
1 000 mann2 000 mann
Tap
Små600 døde
80 sårede
542 tatt til fange

Slaget ved Jenipapo den 13. mars 1823 under den brasilianske uavhengighetskrigen ble utkjempet mellom den portugisiske hæren i de nordlige provinsene og de brasilianske opprørerne. Det var et av krigens feltslag som også ble et av de blodigste sammenstøtene i en krig som også var en borgerkrig. Mesteparten av brasilianerne blant de portugisiske soldatene var lojale mot Portugal.

ForspilletRediger

I de nordlige provinsene av den portugisiske kolonien Brasil hadde de portugisiske myndighetene sin sterkeste støtte i befolkningen, men det brasilianske opprøret spredte seg nordover til havnebyen Paraiba (Joao Pessoa i dag) som erklærte sin støtte til Dom Pedro I oktober 1822. De lojale styrkene gikk straks til angrep fra sjøen med briggen «Infante D. Miguel» (12 skyts), og gjenerobret havnebyen.

Men de lojale styrkene ble overrasket av nyheten om at deres eget utgangspunkt for angrepet, byen Oeiras, også hadde erklært sin tilslutning til opprørerne. Major Joao José da Cunha Fidié snudde styrkene sine om for å gjenvinne byen.

De brasilianske styrkene på 2 000 mann som hadde evakuert Paraiba, marsjerte først til Oeiras under kommando av oberst Luis Rodrigues Chaves og kommandant Alecrim. De skjulte seg i skogene på begge sider av elven Jenipapo og ventet på den portugisiske hæren på 1 000 mann.

SlagetRediger

Major Fidiés kavaleri som rekognoserte forut for hovedparten av den portugisiske hæren, oppdaget de brasilianske opprørsstyrkene som hadde forberedt seg på å foreta en overrumpling langs vegen til Oeiras. Fidié, som var en dyktig kommandant og veteran fra Napoleonskrigene, gikk til angrep mot de to separate gruppene som ble fullstendig overrasket av de uventede angrepene som falt dem i ryggen.

Brasilianerne forsøkte å gjenvinne initiativet med et par motangrep, men ble slått tilbake med store tap av de disiplinerte og bedre væpnede portugisierne. Etter fem timer var den brasilianske opprørshæren tilintetgjort.

Restene av hæren flyktet fra forfølgelse, beskyttet av caatinga (krattvegetasjon i midtre Brasil). Opptil 600 brasilianere var drept, 80 andre var blitt såret og 542 tatt til fange. De portugisiske styrkene hadde mindre tap.

De store dødstallene skyldtes større bruk av blankvåpen fremfor skytevåpen med krutt som ikke alltid var pålitelige i det varme og fuktige klimaet i Latin-Amerika. Et typisk feltslag i den første halvpart av 1800-tallet var karakterisert av meget intense nærkamper i desperasjon.

EtterspilletRediger

Men seieren var bare et midlertidig tilbakeslag for de brasilianske opprørerne, som tok kontroll over de fleste byene i de nordlige provinsene uten sterk motstand. Fidié trakk seg tilbake til Caxias i Maranhao-provinsen. Våren 1823 var bare to byer igjen under portugisisk kontroll, Caxias og São Luiz.

Den 28. juli 1823 overga den siste byen, São Luiz, seg til den brasilianske krigsflåten under kommando av admiral Cochrane. Cochrane sendte briggen «Infante d. Miguel», omdøpt til «Maranhao» til Belém, som også overgav seg til det nye brasilianske regimet under Dom Pedro I den 11. august.

LitteraturRediger

  • Robert L. Scheina, Latin America`s War – The Age of the Caudillo, 1791-1899 2003 ISBN 1-57488-450-6