Slaget ved Belchite

Slaget ved Belchite var en rekke kamper i Aragón i Spania under den spanske borgerkrigen.

Slaget ved Belchite
Konflikt: Den spanske borgerkrig
Hele Belchite ble ødelagt og er i dag et nasjonale minnemonument etter krigen
Dato 24. august - 7. september 1937 Sted Aragón i det nordøstlige Spania Resultat Taktisk republikansk seier
Stridende parter
Den spanske republikk	Nasjonalist-Spania
Kommandanter og ledere
Sebastián Pozas Juan Modesto Enrique Líster	Alfonso Trallero
Styrker
80 000 105 stridsvogner 200 kampfly	50 -100 000 46 lette bombefly og 51 jagerfly
Tap
Ukjent	Ukjent

Guerra Civil Española 1936-1939
Guipúzcoa - Madrid - Málaga - Jarama - Guadalajara - Brunete - Belchite - Nord-Spania - Teruel - Kapp Palos - Aragón - Ebro - Catalonia

Bakgrunn

Disse kampene kom som følge av at Den andre spanske republikk ønsket å ta tilbake det militære initiativet etter at forsøket på å lette presset mot Madrid ble mislyktes etter å ha tapt slaget om Brunete. Den republikanske militære ledelsen ønsket å åpne kampene i Aragón og slik avlede og svekke den nasjonalistiske framgangen i nord ved å gå til motoffensiver andre steder, slik det hadde skjedd da de gikk til offensiv ved Brunete.

I tillegg ville en framgang her kunne svekke anarkistenes og POUMs innflytelse i maktkampen innen republikken, da deres styrker i dette området slik ville bli inkorporert og underlagt sentral kommando. Det militære målet var å ta Aragóns hovedstad Zaragoza. Dette hadde ikke bare en propagandamessig funksjon, men byen var også et kommunikasjonsenter for hele regionen.

Planene

Planen var at republikanerne skulle slå til ved sju punkter på en strekning på 100 km mellom byene Belchite sør for Zaragoza og Zuera nord for provinshovedstaden. Etter å ha inntatt disse byene, skulle styrkene vende i retning av Zaragoza.

Kampene

De republikanske styrkene var overlegne den nasjonale stryken lokalt, både på bakken og i luften. De hadde en viss innledende framgang, men ble stanset ved Belchite 1. september. Etter å ha blitt bombardert og i det meste lagt i ruiner, rykker de republikanske stridsvognene inn, men ble særlig sårbare i den raserte byen. Kampene om byen utviklet seg til regulere gatekamper. De desperate kampene, fra ruin til ruin, varte fram til 6. september, det var kvelende varm og mangel på vann. Stanken av lik og støv fra de ødelagte bygningen gjorde det nødvendig å gå med gassmasker, til tross for heten.

Da den lille byen omsider falt, var den fullstendig ødelagt og offensiven hadde stoppet. I tillegg gikk den republikanske framrykkingen saktere enn nødvendig, da de brukte tid på å slå en enhver nasjonalistisk forsvarlomme, i stedet for å rykke fram mot målene og overlate disse små enhetene av forsvarslommer til baktroppene. Videre ble den republikanske operasjonen hemmet av rivalisering og krangling mellom de to sentrale kommunistiske kommandantene Juan Modesto og Enrique Líster.

Resultat

Den republikanske framrykkingen mot Zaragoza ble også stanset ved byene Quinto og Codo. Slik fikk nasjonalistene anledning til å samlet seg, fått inn forsterkninger og i hovedsak slått tilbake. Sørlig kritisk for republikken var det store tapet av soldater og stridsvogner. Til sammen ble de republikanske gevinsten etter denne kraftanstrengelsen kun at fronten ble flyttet rundt 10 km og erobring av en håndfull landsbyen og småbyer. Slik sett var det en fiasko, da de verken lyktes å innta Zaragoza eller hemme den nasjonalistiske krigføringen i nord. I motsetning til hva som skjedde ved Brunete, svekket ikke nasjonalistene innsatsen i nord som følge av dette angrepet.

De manglende gevinster og feil som ble gjort, førte til en viss jakt på syndebukker og næring til den paranoide forestillingen om at det var en femte kolonne som saboterte den republikanske krigføringen

Litteratur

• Beevor, Antony (2009): Kampen om Spania; den spanske borgerkrigen, 1936-1939, Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-30152-1, side 388-395