Slaget ved Ancrum Moor

Slaget ved Ancrum Moor
Konflikt: Engelsk-Skotske Kriger
Dato17. februar 1545
Sted4 engelsk miles nordvest for Jedburgh, Skottland
ResultatSkotsk seier
Stridende parter
SkottlandEngland
Kommandanter og ledere
Jarlen av Arran og Jarlen av AngusSir Ralph Eure og Sir Brian Layton
Styrker
2 500 mann3 000 reiter leiesoldater fra Tyskland, 1 500 border reivers engelskmenn og 700 skotske mann
Tap
Ukjent, små800 drepte og 1 000 fanger

Slaget ved Ancrum Moor er en sjelden skotsk seier fra den såkalte «Krigen om det tøffe frieriet» (War of the Rough Wooing), en av de meste destruktive konfliktene noensinne på De britiske øyer der engelsk overgrep var ekstremt brutale og skotsk gjengjeldelse tilsvarende harde. Slaget fikk ingen varige følger utover en generell krigstrøtthet.

BakgrunnenRediger

I desember 1543 hadde den skotske rådforsamlingen besluttet å fornye den århundregamle Auld-alliansen med Frankrike og brøt deretter bestemmelsene i fredstraktaten som var inngått tidligere med England. Det var som reaksjon på Henrik VIII av Englands planer om å få til en allianse mellom de to erkefiender ved et giftemål mellom hans sønn Edvard og Skottlands dronning Maria Stuart som var blitt farløs i ung alder. Ved nyheten om dette reagerte kongen på en usedvanlig brutal og politisk destruktiv måte som skulle gjøre tilnærming mellom England og Skottland umulig på over en generasjon.

Om våren året 1544 seilte en engelsk flåte på 200 skip fra Newcastle under Edward Seymour, 1. hertug av Somerset, til Firth of Forth med 16 000 soldater. Styrken gikk i land og startet en generell herjing eller terror med preg av folkemord. Den skotske mobiliseringen kom for sent idet flåten var kommet raskere enn ventet. Det ble derfor kun liten eller ingen organisert motstand utover noen få trefninger. Leith og Edinburgh ble inntatt og så grundig herjet at befolkningen ble massakrert eller drevet på vill flukt. Dette var bare begynnelsen for fra sør kom en hær på 4 000 mann som gikk inn i Skottland og herjet stygt helt opp til Edinburghs omegn. I hyen Dunbar gjennomførte engelskmennene en massakre der hundre, om ikke tusener, ble brent levende i sine hjem. Skottene var lamslåtte av den terroren som ble sluppet løs på dem der ingenting var hellig og de ble utsatt for gruoppvekkende skjendinger. Trolig hadde ikke noe likende hendt før.

I juni 1544 gikk Ralph Eure til angrep på Jedburgh med en hær av leiesoldater og de beryktede «border reivers» og plyndret den. Deretter begynte en brutal grensekonflikt der milits fra begge sider angrep eiendommer og byer både nord og sør for grensen og fra tid til annen støtte sammen i trefninger. Inn i det 1545 fortsatte engelskmennene sine herjingstokt i Skottland og begikk krigsforbrytelser uten sidestykke. Ikke bare lot Eure Brumehous Tower brennes med en adelig dame med hennes familie og tjenere; 400 var drept og 800 tatt som fanger og hele tre byer var brent ned, inkludert Jedburgh.

Men en forbrytelse skulle spesielt vekke hevnlysten hos Archibald Douglas, 6. jarl av Angus. Han fant sin families gravsted skjendet og plyndret etter at engelskmennene hadde vært der. Han sluttet seg til dronningens regent, James Hamilton, jarlen av Arran, som fra før var ikke kjent for sin stødighet. De to jarler slo sammen hærene sine og fikk dessuten støtte av de skotske grensestyrker fra det sørlige Skottland under ledelse av Scott av Buccleuch.

SlagetRediger

Jarlene med 2 500 soldater dro til Jedburgh og rekognosere terrenget rundt byen. De fant straks den engelske styrken under sir Ralph Eure i en leir ved Gersit Law langs den romerske veien Dere Street ved elven Teviot. De sendte ut en mindre rytterstyrke fra Palace Hill (også kjent som Peniel Heugh) i sørvest. Rytterne gikk til angrep, men trakk seg deretter trakk seg tilbake ved synet av de engelske styrkene. På toppen så engelskmennene deres bytte forsvant og fra bak høyden stormet en skotsk falanks mot dem. Det var allerede anlagt skjulte groper slik at kavaleriet ikke skulle kunne angripe eller omgå falanksen av spydsoldater og pikenere. Terrenget var trangt slik at rytterne måtte snu mot sitt eget infanteri eller trekke ut på myrene med en skog av spyd rettet mot seg.

Rytterne og infanteristene ble presset ned skråningen av høyden i et økende kaos hvor 700 høylendingene og andre skotter under Neil MacHill av Gigha rev av seg sine røde kors og vendte seg mot sine tidligere engelske kampfeller. Slaget ble raskt avgjort og engelskmennene ble massakrert mens tyskerne med store tap flyktet vekk i et desperat forsøk på å komme seg over myrene og over mot Dere Street. Arkeologiske funn av harnisk (rustning) tre hundre år senere viste at de flyktende soldatene dro mot sørvest. Funnene viste at de måtte kaste fra seg våpnene og harnisk for å komme seg i sikkerhet over elven Ale Water. 1 800 var blitt drept eller tatt til fange, en hær som talte 5 200 mann var utslettet. Eure ble funnet drept og ble begravet med dyp forakt av jarlen av Arran som proklamerte hvilken grusom og umenneskelig mann han var.

EtterspilletRediger

Slaget var ikke mer enn en forstørret trefning ute på ødemarkene mellom Skottland og England. Nederlaget fikk imidlertid konsekvenser som var mindre heldige for kong Henrik VIII som måtte verge seg mot en mulig invasjon fra Frankrike. Han hadde brukt betydelige ressurser i nord. Et tokt av en fransk hjelpestyrke på 3 500 mann forsterket den vanskelige situasjonen. 36 000 mann ble forberedt for både å stoppe en fransk-skotsk invasjon og samtidig invadere Skottland. I september 1545, da den franske trusselen så ut til å være mindre, rykket Edward Seymour over elven Tweed med 16 000 mann. Dette angrepet ble enda verre enn året før. Engelskmennene hadde kaldblodig kalkulert med at høstingen av åkrene var avsluttet slik at de kunne brenne avlingene. Vinteren 1545-1546 ble hele det sørvestlige Skottland rammet av hungernød.

Ekspedisjonene i 1544 og 1545 ble politisk sett katastrofale ettersom de som støttet en engelsk-skotsk tilnærming havnet i vanry. Raseri og hat preget skotske hjerter i lang tid. Henrik VIII ville avverge at Skottland ble en fransk vasallstat. Hans meningsløse bruk av terror resulterte i det motsatte. Den 28. februar 1547 døde Henrik VIII, men hans død var ikke en lettelse, derimot, det verste var på veg. Edward Seymour, som hadde allerede gjort seg svært beryktet med sin hjerteløshet og ærgjerrighet, blir regent for den unge konge Edvard VI. Med Edward Seymour fortsetter krigen som tar slutt i 1550. Han blir arrester og satt i Tower og henrettet i 1552. Med hans fall og død kom det endelig en avspenning som skulle vare til freden og personalunionen mellom Skottland og England i 1603.

LitteraturRediger