Slaget ved Alesia

Slaget ved Alesia
Konflikt: Gallerkrigen
	; En rekonstruert seksjon av Alesias forsvarsverk
Dato	September 52 f.Kr.
Sted	Alise-Sainte-Reine; 47°32'14"N 4°30'1"Ø
Resultat	Avgjørende seier til Roma
	Stridende parter
Den romerske republikk	Galliske stammer
	Kommandanter og ledere
Julius Cæsar	Vercingetorix og Commius
	Styrker
omtrent 55 000	80 000 beleiringssoldater, rundt 200 000 hjelpesoldater
	Tap
7 800	200 000

Andre betydninger: Alesia

Slaget ved Alesia eller Beleiringen av Alesia ble utkjempet i september 52 f.Kr. rundt det galliske oppidumet Alesia, et stort bysenter og fort tilhørende mandubi-stammen. Fortet var trolig plassert ved Chaux-des-Crotenay (Jura) i Frankrike. Tidligere undersøkelser lokaliserte Alesia på toppen av Mont Auxois over dagens Alise-Sainte-Reine, men dette stedet, er det sagt, passer ikke inn i beskrivelsene Julius Cæsar hadde av slaget. Likevel er Alise-Sainte-Reine den offisielle lokaliseringen av Alesia.

Gallerkrigen
Axona – Sabis – Gergovia – Alesia

Slaget ble utkjempet mellom den romerske republikk, ledet av Julius Cæsar, assistert av kavaleriherrene Marcus Antonius, Titus Labienus og Gaius Trebonius, og en gallisk konføderasjon, under ledelse av Vercingetorix. Alesia var det siste og avgjørende sammenstøtet mellom gallerne og romerne, og markerer et vendepunkt i gallerkrigen der Roma fikk fordel. Beleiringen av Alesia er regnet som en av Cæsars største militære bedrifter, og er den dag i dag et klassisk eksempel på beleiringskrigføring og sirkumvallasjon (omringing). Slaget er beskrevet av flere samtidige forfattere, deriblant av Cæsar selv i hans Commentarii de Bello Gallico. Etter slaget ble Gallia en romersk provins. Senatet nektet Cæsar æren i få triumf for sine bedrifter i Gallia, noe som bidro sterkt til den påfølgende borgerkrigen (50 – 45 f.Kr.)

Innledning

Julius Cæsar hadde vært i Gallia siden 58 f.Kr. Det var vanlig for konsuler, Romas høyest rangerte valgte embete, at de mot slutten av sitt konsulår, ble tildelt en guvernørstilling for en av de mange provinsene. Etter hans første konsulembete i 59 f.Kr., ble Cæsar tildelt guvernørstillingen i Gallia Cisalpina (området mellom Alpene, Appenninene og Adriaterhavet) og Gallia Transalpine (Gallia forbi Alpene). Med et prokonsulært imperium, var han enehersker i disse regionene.

En etter en nedkjempet Cæsar de galliske stammene, som for eksempel Helvetii, Belgae og Nervii. Suksessene som gallerkrigene frembrakte, gav et enormt krigsutbytte til Republikken. I tillegg kom skattleggingen av de nye områdene godt med. Cæsar selv ble også rik, på profitten fra slavesalget. Suksessen og berømmelsen skapte også fiender. Det første triumvirat, en politisk allianse mellom Cæsar, Crassus og Pompeius, ble oppløst i 54 f.Kr. Slutten på det politiske samarbeidet mellom Pompeius og Cæsar, førte til at menn som Marcus Porcius og Cato den yngre kunne starte en kampanje mot Cæsar, skape mistenksomhet og anklage ham for å ha et ønske om å velte republikken for å bli konge over Roma.

Vinteren 54-53 f.Kr. gjorde den fredelige stammen Eburones, under ledelse av Ambiorix, opprør mot den romerske invasjonen og ødela den fjortende legionen i et godt planlagt bakholdsangrep. Cæsar mistet 25 % av hæren, noe som var et meget alvorlig tilbakefall for hans ellers så suksessrike kampanje i Gallia. Den spente politiske utviklingen i Roma forhindret at Cæsar fikk forsterkninger. Opprøret til eburoneserne var det første store romerske nederlaget i Gallia og ble en katalysator, for opprøret spredte seg gjennom hele det galliske området. Det tok nesten et år før Cæsar klarte å skape balanse og gjenopprette den orden han hadde før bakholdsangrepet. Det skulle vise seg at de rolige tilstandene ikke skulle komme til å vare, for de galliske stammene innså at de måtte alliere seg for å klare å løsrive seg fra den romerske jernhånden. De ulike stammene, etter initiativ fra aeduine, som var tidligere allierte av Roma, møttes i en rådsforsamling i Bibracte. Der ble alle stammene, bortsett fra remi- og lingonesstammen, forent under ledelse av Vercingetorix av Averni.

Mens de galliske stammene samlet seg, overvintret Cæsar i Gallia Cisalpine, uvitende om trusselen som ventet ham lenger nord. Det første tegn på trøbbel kom fra Carnutes, som drepte alle de romerske nybyggerne i Cenabum (dagens Orléans). Dette opprøret var starten på en serie med nedslaktinger av romerske borgere, handelsmenn og nybyggere som oppholdt seg i de største galliske byene. Da Cæsar fikk de dårlige nyhetene, samlet han sammen alle soldatene i hast og marsjerte over de nedsnødde Alpene, og inn i sentral-Gallia. Marsjen over Alpene skjedde så fort at Cæsar klarte å overraske de galliske stammene. Cæsar splittet styrkene sine. Fire legioner ble sendt med Titus Labienus for å nedkjempe Senones- og Parisii-stammene i nord. Cæsar selv satte i gang jakten på Vercingetorix med seks legioner og hans allierte germanske kavaleri. De to feltherrene møttes ved et slott i Gergovia, der Vercingetorix holdt en svært defensiv posisjon. Cæsar ble tvunget til å trekke seg tilbake for å unngå ytterlige nederlag etter at han var blitt påført store tap. I løpet av sommeren 52 f.Kr. møttes de galliske og romerske rytterne i flere slag, som til slutt førte til at den galliske hæren ble spredt. Vercingetorix mente at tiden ikke var inne for et regulært slag, så han omgrupperte de mandubiske styrkene i fortet ved Alesia.

Beleiring og slag

Befestningsverkene bygd av Cæsar i Alesia ifølge hypotesen om beliggenheten i Alise-sainte-Reine
Kartet: krysset viser beliggenheten til Alesia i Gallia (dagens Frankrike). Sirkelen viser svakheten til forskansingsverket

Alesia var et fort som lå godt defensivt til rette på en bakketopp omgitt av elvedaler. Et frontalangrep ville ha endt i katastrofe. Derfor bestemte Cæsar seg for å gjennomføre en beleiring for å sulte ut de barrikaderte gallerne. 80 000 soldater var innestengt sammen med lokalbefolkningen så det ville ikke ta lang tid. For å garantere seg en perfekt blokade, ga Cæsar ordre om at det rundt Alesia skulle bygges et omsluttende fortifikasjonsnettverk, kalt sirkumvallasjon. Detaljene rundt dette byggverket er beskrevet i Cæsars egne notater, og man har funnet restene av byggverket i arkeologiske utgravninger. Rundt 18 km med 4 meter høye festningsverk ble bygget på bare tre uker. Innenfor festningsverkene ble det gravd ut to vollgraver som var 3-4 meter brede, og en og en halv meter dype. Vollgraven som var nærmest festningsverket ble fylt med vann fra de omliggende elvene. Dette var et betydelig ingeniørverk, men ingenting for en mann som, da han var aedil, hadde ført elven Tiber inn i Circus Maximus for å lage et iscenesatt sjøslag for underholdning. Befestningsverkene var supplert med fallgruver og vakttårn bemannet av romersk artilleri

Vercingetorix' kavaleri gikk til gjentatte angrep på de romerske konstruksjonene for å forhindre at de ble fullstendig innelukket. Etter to uker klarte endelig en liten gruppe galliske riddere å komme seg gjennom en uferdig del av befestningsverket. Cæsar fryktet at utbryterne skulle hente forsterkninger og satte i gang byggingen av nok en linje med et fortifikasjonsverk, og plasserte hæren sin trygt i mellom de to linjene. Den andre linjen med byggverk var designmessig identisk med den første og hadde en utstrekning på 21 km. De to fortifikasjonssettene fungerte som en beskyttelse mot de galliske forsterkningene som kom. Romerne var nå beleirere samtidig som de forberedte seg på selv å bli beleiret.

Leveforholdene innenfor bymurene i Alesia ble stadig verre. 80 000 soldater, i tillegg til lokalbefolkningen, var alt for mye folk i forhold til de knappe ressursene som var tilgjengelige. Mandubiene bestemte at kvinnene og barna skulle forlate borgen for å spare de få ressursene de hadde igjen. De hadde et håp om at Cæsar ville la kvinnene og barna gå uskadd forbi barrikadene. Cæsar derimot, beordret at ingenting skulle bli gjort for de sivile. Dermed ble kvinnene og barna forlatt i ingenmannsland, mellom borgen og befestningsverkene til romerne, for å sulte i hjel. Dette var en moralsk knekk for gallerne inne i borgen, og Vercingetorix måtte jobbe hardt for å opprettholde kampviljen til sine undersåtter. Forsterkningstroppene kom og bidro til at gallerne kunne utføre et motangrep.

I slutten av september angrep gallerne under ledelse av Commius Cæsars befestningsverk. Vercingetorix beordret et samtidig angrep fra innsiden. Ingen av disse forsøkene lyktes, og ved solnedgang var kampene slutt. Neste gang kom det galliske angrepet om natten. Det ble mer vellykket, og Cæsar ble nødt til å forlate noen seksjoner av fortifikasjonslinjene. Imidlertid ble romerne reddet av et raskt angrep av sitt kavaleri, ledet av Marcus Antonius og Gaius Trebonius. Det romerske befestningsverket ble også angrepet fra innsiden, men grøftene forhindret Vercingetorix' menn i å komme frem fort nok. På denne tiden begynte også romerne å merke alvoret av situasjonen. De var selv under beleiring, og av den grunn hadde også deres matrasjoner begynt å skrumpe inn, i tillegg var soldatene fysisk utmattet av all krigføringen.

Statue av Vercingetorix av Bartholdi, på Place de Jaude, i Clermont-Ferrand

Dagen etter, 2. oktober, gikk Vercassivellanus, en slektning av Vercengetorix, til et massivt angrep på romerne med 60 000 mann. Målet var å angripe det svekkede området i den romerske fortifikasjonen (sirkelen på bildet), som Cæsar hadde prøvd å gjemme, men som var blitt oppdaget av gallerne. Det svekkede området var i en sone med naturlige hindringer som gjorde det umulig å bygge en kontinuerlig mur. Beleiringen kom synkront med Vercingetorix' angrep fra alle vinkler på innsiden av befestningsverket. Romerne måtte nå stå i mot angrep fra begge sider. Cæsar stolte på disiplinen og motet til sine soldater, og gav ordre om at de bare skulle holde linjen. Han red selv mellom linjene og oppmuntret sine legionærer. Labenius' kavaleri ble sendt for å beskytte det svake området i fortifikasjonen. Presset fra gallerne økte, og Cæsar ble nødt til å gjennomføre et motangrep, der han klarte å presse Vercingetorix' menn tilbake. På dette tidspunkt var seksjonen som Labienus skulle beskytte i ferd med å kollapse. Cæsar gikk til desperat angrep på hjelpestyrken som var i ferd med å trenge gjennom. Med 13 kavalerikohorter (omtrent 6 000 menn), gikk Cæsar til bakholdsangrep på den galliske styrken på 60 000 menn. Dette angrepet kom som en overraskelse både på angriperne og forsvarerne. Da Labinus' menn så heltemotet til sin leder, økte prestasjonsnivået betydelig, og gallerne fikk panikk og trakk seg tilbake. Som mange andre antikke slag har vist, var en flyktende hær et lett bytte for den disiplinerte romerske armeen. De flyktende gallerne ble slaktet ned, og Cæsar beretter i sine kommentarer at hadde det ikke vært for at hans soldater var utmattet, ville de galliske soldatene ha blitt totalt utryddet.

I Alesia ble Vercingetorix vitne til at hans hjelpestyrker ble nedkjempet. Med sult og dårlig moral blant mennene hengende over seg, ble Vercingetorix nødt til å overgi seg uten en siste kamp. Dagen etter overga gallerkongen seg til Julius Cæsar, og beleiringen av Alesia var over.

Historisk rekonstruksjon

Vercingetorix' overgivelse til Julius Cæsar

I flere år var slagstedet ukjent. Motstridende teorier fokuserte i første omgang på to byer, Alaise i Franche-Comté og Alise-Sainte-Reine i Côte-d'Or. Keiser Napoleon III av Frankrike støttet den sistnevnte teorien, og finansierte i 1860-årene arkeologiske utgravinger som fant bevis på romerske leirer i det aktuelle området. Napoleon bestemte dermed at en statue av Vercingetorix skulle reises i ruinene som var avdekket. Den eksakte lokaliseringen av Alesia ble ikke gjort før i 2004, ved hjelp av luftfotografering.

Selv om forskere har fastlagt lokaliseringen av slagstedet har usikkerheten rundt, og validasjonen av, Alise-Sainte-Reine-teorien vedvart. Et av problemene med denne teorien er at topografien i området ikke stemmer overens med Cæsars beskrivelse. Området er også for lite til å kunne ha rommet 80 000 soldater, i tillegg til kavaleri og sivile.

En annen teori legger slagstedet til Chaux-des-Crotenay, i tilløpet til Jurafjellene. Innledende undersøkelser har avslørt et system med romerske fortifikasjoner som stemmer godt overens med Cæsars beskrivelser, men grundigere undersøkelser må til for å bekrefte lokaliseringen av Alesia.

I Asterix er denne usikkerheten rundt lokaliseringen av Alesia komisk fremstilt som en gjenspeiling av gallisk stolthet. Komiserien beretter om Asterix og Obelix' møte med gallere som var kjent med Cæsars felttog, og som husker Vercingetorix’ seier i slaget ved Gergovia, men som nekter å snakke om Alesia og insisterer på at ingen vet hvor det er.

Nøyaktige estimater om størrelsen på hærene involvert i slaget, og antall døde, er vanskelig å utføre. Slike tall har alltid vært offer for propaganda, og er også av den grunn lite troverdige. Cæsar, i hans De Bello Gallica, beretter om en gallisk hjelpestyrke på 250 000 mann, som trolig er en overdrivelse for å forsterke hans seier. Uheldigvis er alle kildene om slaget romerske, og derfor trolig full av feilinformasjon. Moderne historikere mener at et tall mellom 80 000 og 100 000 er mer troverdig. Det eneste som er sikkert er at hver soldat i Cæsars legioner fikk utlevert en gallisk slave hver, noe som tilsier ca. 40 000 fanger. Den galliske hjelpestyrken ble trolig påført store tap, som hærer på flukt fra romersk kavaleri vanligvis gjorde.

I populærkulturen

I første episode av TV-serien Rome, har romerne, nettopp, slått gallerne ved Alesia, og vi ser Vercingetorix bli strippet foran Julius Cæsar.

Kilder

J.F.C. Fuller, Julius Caesar: Man, Soldier, and Tyrant, Da Capo Press, 1991, ISBN 0-306-80422-0
Julius Cæsar (ca. 45 f.Kr.), Commentaries on the Gallic Wars, Harvard University Press. ISBN 0-674-99080-3
- Available online, eg: English translation by W. A. McDevitte and W. S. Bohn (1869)
Adrian Goldsworthy (2002) Roman Warfare. Cassell. ISBN 0-304-36265-4
Account of the battle and surrounding events (retrieved late November 2005)
Livius.org account of the battle Arkivert 13. mars 2015 hos Wayback Machine. (retrieved late November 2005)