Slaget ved Solferino

Slaget ved Solferino
Konflikt: Andre italienske frigjøringskrig
	; Napoleon III ved slaget ved Solferino av Jean-Louis-Ernest Meissonier. olje på lerret, 1863
Dato	24. juni 1859
Sted	Solferino i Lombardia; 45°22'2"N 10°33'59"Ø
Resultat	Seier til den fransk-sardinske allianse
	Stridende parter
Frankrike; Kongedømmet Sardinia	Keiserdømmet Østerrike
	Kommandanter og ledere
Napoleon III; Victor Emmanuel II	Frans Josef
	Styrker
118 600	100 000
	Tap
2492 drept	Over 3000 drept

Slaget ved Solferino fant sted den 24. juni 1859 og førte til seier for den allierte franske hæren under Napoleon III av Frankrike og Kongedømmet Sardinias hær under Victor Emmanuel II av Italia (også kalt den fransk-sardinske allianse) mot keiserdømmet Østerrikes hær under keiser Frans Josef.

Slagfeltet ligger et lite stykke sør for Gardasjøen i Lombardia.

Beskrivelse rediger

Over 200 000 soldater tok del i dette viktige slaget, som ble det største siden slaget ved Leipzig i 1813. Det var over 100 000 østerrikske tropper og en samlet styrke på 118 600 franske og sardinske soldater. Etter dette slaget trakk den østerrikske keiser seg fra å lede styrkene direkte.

Slaget ved Solferino var en viktig del av den andre italienske frigjøringskrig (den sardinske krig), et viktig steg i den italienske Il Risorgimento (Gjenreisningen). Målet med krigen, både geografisk og politisk, var å gjenforene Italia etter lenge å ha vært delt mellom Frankrike, Østerrike, Spania og Kirkestaten. Slaget fant sted nær landsbyen Solferino i dagens Italia, mellom byene Milano og Verona, like sør for Gardasjøen.

Konfrontasjonen var mellom østerrikerne, på fremmarsj gjennom Nord-Italia, og de franske og piedmonteske styrker som ønsket å stoppe deres fremgang. Slaget var langvarig og hardt; det varte i 9 timer og medførte, for de østerrikske styrker, et tap på 3 000 soldater drept, 10 807 skadde og 8 638 savnet eller tatt til fange, mens de alliertes tap var på 2 492 drepte, 12 512 sårede og 2 922 savnede eller tatt til fange.

Tilbakemeldingene om sårede og døende soldater som ble skutt eller stukket med bajonetter på begge siden medvirket til å gjøre dette slaget til et grusomt slag. Til slutt ble de østerrikske styrkene nødt til å trekke seg tilbake og de allierte styrkene vant en taktisk, men kostbar seier.

Følger rediger

Slaget var keiser Franz Josephs første nederlag. Ved freden i Zürich den 10. november 1859 ble så den sardinske krig endelig avsluttet. I denne fredsavtalen avstod Østerrike Lombardia – med unntak av festningene Mantova og Peschiera del Garda som ligger ved Mincio som var grenseelv til Venezia – til keiser Napoleon III, som i sin tur gav Lombardia videre til Sardinia.

Slaget fikk ringvirkninger på hvordan man utførte militære handlinger i fremtiden. Forretningsmannen Jean Henri Dunant (1828–1910), som selv opplevde virkningene av slaget da han ankom stedet samme dag, ble inspirert av de grusomme smertene til de skadde soldatene på slagmarken. Hans arbeid og initiativ la så grunnlaget for Genève-konvensjonen og opprettelsen av Det internasjonale Røde Kors.

Til symbol for slaget og i siste instans for de seierrike piemonte-sardinske og de franske styrker ble det bygget et 28 meter høyt tårn på en ca 100 meters høyde; dette tårnet fikk navnet Italias spion (italiensk: Spia d'Italia).

Napoleon III lot en gate i Paris oppkalle etter slaget (Rue Solférino).