Simeon den nye teologen

Simeon den nye teologen Teolog, mystiker, poet
Født	949; Galatia i Lilleasia
Død	12. mars 1022 ; Paloutikon
Beskjeftigelse	Christian monk, filosof, skribent, mystiker, teolog, munk
Embete	Abbed ;
Nasjonalitet	Østromerriket
Saligkåret	-
Helligkåret	-
Anerkjent av	Den ortodokse kirke, Den katolske kirke
Festdag	12. mars
Se også	Ekstern biografi
Vernehelgen	-
I kunsten	-
	Simeon den nye teologen på Commons

Simeon den nye teologen (født mot slutten av 949 i Juliopolis i Galatia, død 12. mars 1022 i Paloutikon i Lilleasia) er den tredje og siste helgenen den ortodokse kirke har gitt tittelen teolog. (De to andre er evangelisten Johannes og Gregor av Nazianz.) Simeon var en poet som levde i den mystiske tradisjonen, og brukte dette som motiv for diktningen sin. Han skrev at mennesket måtte oppleve Gud direkte, noe som er kjernen i mystisk religion.

Barndom og tidlig liv

Simeon ble født i Galatia i Lilleasia av foreldre som tilhørte det bysantinske aristokratiet. Derfor ble han sendt til Konstantinopel for å studere før han hadde fylt tolv år. Simeon ble lagt merke til, og ansett som en svært begavet gutt. Som fjortenåring møter han munken Simeon studitten, som begynner å veilede ham. Dette fører til at Simeon den nye teologen avbryter studiene og vil gå i kloster. Av den eldre Simeon blir han frarådet dette, da et liv i kloster krever forberedelser. Simeon gikk derfor ikke i koster før omtrent fjorten år senere, og bruket tiden fram til dette til arbeid, blant annet som senator. Kveldene brukte han til bønn og studier av kristne asketer.

Som 20-åring hadde Simeon et åndelig gjennombrudd, der han fikk en åpenbaring av Den hellige ånd. Dette førte til et liv der han på den ene siden lengtet etter et dypere åndelig liv, likt det han hadde opplevd da han fikk åpenbaringen, samtidig som han var plaget over at han gled tilbake til «gamle vaner», der han mente bønnen fikk for liten plass. Som 27-åring trer han inn i Studionklosteret, der hans veileder Simeon studitten holder til.

Klosterliv

Klosterlivet gjorde Simeon svært åndelig bevisst, noe som var til sjenanse for de andre munkene. Han ble derfor bedt om å forlate klosteret etter noen måneder. Simeon studitten tok ham da med seg til et kloster like utenfor Konstantinopel. Dette klosteret var kjent som et svært dekadent kloster uten et åndelig liv. Simeon klarte tross dette å vinne munkenes respekt med sin radikale askese og dype bønneliv. Etter tre år i klosteret ble han munkeviet, ordinert til prest og valgt til abbed i klosteret. Han var abbed i klosteret i rundt 25 år, og skal ha forvandlet det til et mønsterkloster i løpet av disse årene. Det ble svært populært blant munker, og var preget av streng askese og dyp spiritualitet med fokus på Den hellige ånds nærvær.

Opprør i klosteret

Simeons strenge krav til åndelig liv, ble etterhvert for mye for munkene i klosteret hans. I 995 gjorde en gruppe munker mytteri midt under morgengudstjenesten. De tar med seg Simeon til patriarken, der det blir fremsatt en rekke anklager mot ham. Munkene mente at Simeon, med sin ensidige vektlegging av det indre livet, hadde forsømt de formelle kravene et klosterliv hadde. Patriarken støttet Simeon og sendte munkene i eksil, men etter innstendige bønner fra Simeon vendte de tilbake til klosteret.

Klosterlivet tar slutt

Simeon ble værende som abbed i ti år etter dette, men følte i større og større grad at de administrative pliktene gikk på bekostning av hans eget bønneliv. I 1005 trakk han seg derfor tilbake for å vie seg fullstendig til bønn. På dette tidspunktet hadde Simeon også kommet i konflikt med en av patriarkens rådgivere, som anklaget Simeon for teologiske mangler, på grunn av hans fokusering på at åndelige opplevelser var viktigere enn teologisk terminologi. I 1009 kulminerte denne konflikten i at Simeon ble forvist av patriarken og biskopene. Simeon hadde da etablert en årlig minnehøytid for den avdøde Simeon studitten, noe som ikke var offisielt godkjent. På grunn av dette ble han deportert til en liten by ved svartehavskysten sammen med noen trofaste disipler. De dannet et lite klosterfellesskap, der Simeon var fram til sin død i 1022. Simeon brukte disse årene til å skrive åndelige bøker og fordype seg i bønn. Det var i denne perioden de mest kjente av Simeons hymner ble skrevet. Kort tid etter deporteringen fikk Simeon oppreisning fra patriarken, og skal også ha blitt tilbudt en erkebispestol i en større by, uten at han valgte å dra tilbake.

Teologi

For Simeon var en «åndsdåp» eller en «annen dåp» svært viktig. Han levde i et samfunn med en sterk religiøs nominalisme, man var kristen i navnet, og for han var det svært viktig å få et nært og personlig gudsforhold, noe man fikk gjennom en personlig omvendelse og et liv som vitnet om dette. Simeon så ikke på denne nye dåpen som noe som stod i kontrast til barnedåp, da dette ikke var en ny dåp med vann, men en «oppvåkning».

Som Gregor av Nazianz, lærte Simeon om «nådens orden», der han delte frelsesveien inn i fire ledd: Gudsfrykt, lydighet, renselse og opplysning. Viktige ytre tegn på opplysningen og gudsnærværet er tårer som virker rensende og lysvisjoner, men også andre spirituelle fenomener som tungetale har en plass hos han.

For Simeon, som hos andre viktige ortodokse teologer, er målet for livet å bli forenet med Gud, «theosis». Dette skjer ifølge Simeon bare gjennom et liv i nær kontakt med Den hellige ånd.

Litteratur

«Simeon den nye teologen» i: Peter Halldorf, 21 kirkefedre, Luther forlag, Oslo, 2001. ISBN 82-531-4408-3 Side 252-269