Sigvald og Thora

«Sigvald og Thora» er et skillingstrykk med tekst av Adam Gottlob Oehlenschläger til melodien «Emor og Thora», eller «En vennlig aften under rosers ly» som den og er kjent som.

Teksten

1.Fra Thoras ømme elskovsfulle bryst,
slet Sigvald seg med vill og reddsom latter,
forgjeves kvalte redsel hennes lyst
forgjeves gråt naturens hulde latter.

2.Kold skyndte han seg bort til fremmed land,
for ei at høre uskylds svake stemme.
Der kjøpte trellen seg i adelstand
og gledens rus ham lærte Thora glemme.

3.Ti år forgikk, så har han ødslet hen
sitt gull og sunnhetens roser på hans kinner.
Nu står han fattig, syk og svak igjen
og all hans glede fryd og lyst forsvinner.

4.Nu engstes han av underlige nag
og Thoras tårer på hans hjerte brenner.
Han skuer henne blek ved natt og dag
at vinke seg med sine matte hender.

5.Et sort kuns betlet brød innsvøper han
til fots med betlerstav og revne kleder,
han iler atter til det kjære land
som fordums smilte til hans ungdomsgleder.

6.Ved midnattstid igjennom storm og regn
han vanker skjelvende med bange tanker,
snart skuer han den velbekjente egn
og engstelig han knuste hjerte banker.

7.I reddsom taushet lå den hele by,
hver dør var lukket og forgjeves beder
han fordums venner om et ringe ly
han vises bort med gresselige eder.

8.Avmektig, skjelvende han sleper seg
til kirkegårdens benk for der at hvile,
han svimler skrekksom, matt og underlig
og reddsom frykt ham hindrer i at ile.

9.Han finner kirkeporten åpen stå,
han ser et lys ved muren rolig lue,
av skrekk han stanser, frykter for å gå
og stirrer vilt mot himlens sorte bue.

10.Men synet vinker ham, han går der inn
han ser et lys i dunkle lykte brenner,
og graverkarlen med et rolig sinn
sang en: Hvo ved, hvor nær mig er min ende.

11.Guds fred, tilropte Sigvald stammende,
hvorledes kan du uten at forsake
ved midnatts mørke redselsfulle tid
de dødes fred så roligen forjage.

12.De dødes fred forstyrrer ingen her,
de døde slumre alle trygt og rolig,
i jordens skjød i lette hvelvinger
i sorte muld i gravens tause bolig.

13.Og til mitt arbeid er jeg lenge vandt,
nu kjenner dødningen og jeg hverandre,
før ble jeg blek og bange det er sant
når jeg dem så ved sakristiet vandre.

14.Men jorden er så stenig og så hård,
her har ei været gravet meget lenge,
det er alt svunnet hen ti lange år,
fra sist jeg redet her de dødes senge.

15.Hvem, spurte Sigvald, er begravet her,
ved skumle benhus saktens du ham kjenner.
Gjensvarte karlen: Det en moder er
som drepte seg av frykt for bøddelens hender.

16.Det var en deilig pike med sitt barn
i raseri hun tok det selv av dage,
da faderen som var et nedrigt skarn
løp bort og spottet hennes stille klage.

17.Hva het hun, spurte Sigvald skjelvende.
Hva het hun, stammet frem hans brustne stemme.
Hun hette Thora det er hennes ben
som her jeg kaster opp av gravens gjemme.

18.Hul Thoras hjerneskald mot muren klang
ennu et ben og ennu ett og atter
fra Sigvalds panne dødens perler sprang
bak kirkemuren hørte reddsom latter.

19.Hans hode tumlet vilt mot murens sten
og skyldig blod de bleke vegger malte.
Tre varme dråper falt på Thoras ben
dump midnattsklokken slo og hanen galte.

20.Forgjeves kalker man den gamle mur
bladblomsten vokser stedse fra sin kime,
ved midnattstid det stygge dødningur
mest minner morderen om hevnens time.

Kilder

• Oldemors visebok av Eli Støre Erichsen, Cappelen 1976