Serubabel

Serubabel (hebraisk: זְרֻבָּבֶל moderne: Zrubbavel tiberisk: Zərubbāḇél; gresk: Ζοροβαβέλ, Zorovavel; latin: Zorobabel) var ifølge Bibelen sønnesønn av Jojakin, som hadde vært konge i Juda, men ble bortført til Babylon før rikets fall. Serubabel ble stattholder etter hjemkomsten og spilte en viktig rolle i gjenoppbyggelsen av Jerusalem og Tempelet.

Hvorvidt han virkelig hadde vært leder for dem som først vendte tilbake fra Babylon, er uvisst, ettersom den fortegnelse over de hjemvendte som finnes i Esras bok kap. 2 og hos Nehemja kap. 7, av flere forskere betraktes som gjeldende for en senere tid.

På profetene Haggais og Sakarjas tid (520) sto i alle fall Serubabel med ypperstepresten Josva i spissen for jødene i Jerusalem. Serubabel var ds persernes stattholder over den jødiske kolonien (Haggai 1,1), og såvel Haggai som Sakarja utpekte ham til og med som den kommende Messias (Haggai 2,21-24, Sakarja 6,9 ff.). Hvor lenge Serubabel innehadde sin stilling som jødenes verdslige overhode, vet man ikke, ettersom han etter denne tid forsvant ut av historien.

I Sakarjas bok kap. 4 fortelles profetens visjon om to oliventrær ved den syvarmede lysestaken («To oliventrær står ved siden av staken») som engelen forklarer betydningen av: «Dette er de to som er salvet med fin olje, de som står foran hele jordens herre.»^[1] Oliventrærne er symbol for de to messiasene, Serubal og ypperstepresten Josva, trolig opphavet til tanken om to messiaser - en kongelig (Serubabel) og en prestelig (Josva) - som gjenfinnes i Qumran-tekstene.^[2]^[3]^[4]

Serubabel oppgis som Jesu stamfar; i Matteusevangeliet 1,13, spores Jesu slektslinje på farssiden tilbake til Serubabels sønn Abiud,^[5] mens Lukasevangeliet 3,27 fører den tilbake til en annen sønn, Rhesa.^[6]