Selvstyrkingsbevegelsen

Selvstyrkingsbevegelsen (kinesisk: 洋務運動 eller 自強運動; 1861–1895) i Kina var en reform organisert under Qing-dynastiets senere år. Det var hensikten å styrke Kina ved moderniseringstiltak, etter at landet hadde lidd mange militære og politiske nederlag for utenlandske og særlig vestlige makter.

Qingdynastiets nasjonalflagg, som ble til mens selvstyrkingsbevegelsen hadde innflytelse

Bevegelsen inndeles gjerne i tre faser: første fase (1861–1872), annen fase (1872–1885) og tredje fase (1885–1895).

Navnet

Ønsket om Kinas selvstyrking 自强 ble uttrykt med dette ord av Feng Guifen (1809-1874) i en rekke essayer presentert av ham til Zeng Guofan i 1861. Feng hadde skaffet seg ekspertise innen krigføring som kommandant for en styrke frivillige som kjempet mot Taiping-opprørerne. I 1860 kom han til Shanghai, der han ble slått av vestlig militærteknikk.

I sine dagbøker nevner Zeng hans selvstyrkingsbegrep, mer vidt forstått om teknologisk modernisering.

Lederskikkelser

• Prins Gong (恭親王)
• Wenxiang (文祥)
• Zeng Guofan (曾國藩)
• Li Hongzhang (李鴻章)
• Zuo Zongtang (左宗棠)
• Shen Baozhen (沈葆禎)
• Zhang Zhidong (張之洞)

Litteratur

• John K. Fairbank: Trade and Diplomacy on the China Coast: The Opening of the Treaty Ports, 1842-1854. 2 bd. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1953.
• Albert Feuerwerker: China's Early Industrialization; Sheng Hsuan-Huai (1844–1916) and Mandarin Enterprise. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1958.
• David Pong: Shen Pao-Chen and China's Modernization in the Nineteenth Century. Cambridge and New York: Cambridge University Press, 1994.
• Mary C. Wright: The Last Stand of Chinese Conservatism: The T'ung-Chih Restoration, 1862 -1874. Stanford, CA: Stanford University Press, 1957; 2nd printing with additional notes, 1962. Google Book [1]