Selektiv spiseforstyrrelse

Selektiv spiseforstyrrelse er en spiseforstyrrelse som hindrer en person fra forbruket av visse typer matvarer.[1]

Det mest unike med selektiv spiseforstyrrelse er manglende evne til å spise enkelte nye typer mat, spesielt på grunn av forskjellen i aroma og tekstur. En person med lidelsen har en tendens til å rangere matvarer som ofte spises som trygg mat og unngå andre typer matvarer.

Personer med selektiv spiseforstyrrelse kan være forskjellige. Det finnes forøvrig tre kategorier:

  • Gruppe A ekskludere hele matvaregrupper som frukt eller grønnsaker fra kostholdet.
  • Gruppe B kan nekte å spise mat basert på en farge eller struktur.
  • Gruppe C med personer kan nekte mat i henhold til sin konsistens og mat som er crunchy eller vanskelig å tygge.

AutismeRediger

Symptomer på selektiv spiseforstyrrelse kan finnes ved andre lidelser. Hos 80 % av barn med en utviklingshemming finnes det en foringsforstyrrelse.[2] Barn kan vise symptomer på tvangslidelse eller autisme, men selv om mange har symptomer på disse lidelsene kvalifiserer dem vanligvis ikke for en diagnose. Det er strenge atferdsmønstre og vanskeligheter med å tilpasse seg noe nytt som er de vanlige symptomer hos personer på det autistiske spekteret.[3]

En studie utført av Schreck ved Pennsylvania State University har sammenlignet spisevanene til barn med autisme (ASD) og etter å ha analysert spisemønstrene foreslo de at barn med en grad av autisme har høyere grad med å utvikle en selektiv spising.[4][5]

AngstlidelseRediger

En annen årsak til at noen unngår, eksluderer eller nekter spesifikke matvarer kan være forårsaket av en angst for å bli presentert for ny mat. Inkludert dette kan de være såre for forandring. Andre spiseforstyrrelser som anoreksi har en frykt for å gå opp i vekt, men selv om ikke det angår selektiv spiseforstyrrelse kan mange av de psykologiske symptomene være like.[6]

BehandlingRediger

For voksneRediger

Behandling av sykdommen avhenger av kognitiv atferdsterapi. I de fleste tilfeller er tilstanden assosiert med tidligere erfaringer hvor kognitiv terapi kan brukes for å hjelpe den enkelte til at symptomene forsvinner.

I andre tilfeller, kan eksponeringen fungere som et alternativ. Det starter med mild til moderat eksponering med nye matvarer som kan hjelpe den enkelte til å utvide kostholdet. Selv om denne behandlingen kan fungere, er fortsatt en betydelig mengde forskning nødvendig for å være i stand til å behandle og kurere tilstanden effektivt.

For barnRediger

Behandling av barn med denne spiseforstyrrelsen kan ha nytte av et firetrinns hjemmebehandlingsprogram basert på prinsippene for en systematisk desensibilisering. De fire stadiene i behandlingen er registrering, belønning, avslapping og gjennomgang.[7]

  • I registrerings-fasen oppfordres barnet til å føre en logg over spiseatferden sin uten å endre på vanene og følelsene omkring maten.
  • I belønnings-fasen lager barnet en liste over matvarer som det har lyst til å prøve. Disse matvarene trenger ikke være så ulike det barnet allerede spiser. Det kan være samme matvarer de spiser, bare at det er tilberedt på en annen måte.
  • Avslappings-fasen er viktigst for de barna som lider av alvorlig angst når de blir presentert for matvarer de ikke spiser. Barnet skal lære seg å holde seg rolig for å redusere angsten som oppstår i møte med den nye maten. Barnet jobber seg gjennom en liste over angstproduserende stimuli hvor de kan lage en historielinje med behagelige bilder og scenarier. Historiene kan omfatte en introduksjon av nye matvarer ved hjelp av et menneske eller en fantasibasert figur. Barnet lytter til historien før de nye matvarene spises som en måte å forestille seg at de er inkludert i historien idet barnet slapper av. [8]
  • Den siste fasen, gjennomgang omfatter én-til-én-økt med barnet og foreldrene for å få et klart bilde av barnets prosess.

ReferanserRediger

  1. ^ Fisher, Martin M.; Rosen, David S.; Ornstein, Rollyn M.; Mammel, Kathleen A.; Katzman, Debra K.; Rome, Ellen S.; Callahan, S. Todd; Malizio, Joan; Kearney, Sarah (1. juli 2014). «Characteristics of Avoidant/Restrictive Food Intake Disorder in Children and Adolescents: A “New Disorder” in DSM-5». Journal of Adolescent Health. 55 (1): 49–52. doi:10.1016/j.jadohealth.2013.11.013. 
  2. ^ [Chatoor, I.; Hamburger, E.; Fullard, R.; Fivera, Y. (1994). A survey of picky eating and pica behaviors in toddlers. Scientific Proceedings of the Annual Meeting of American Academy of Child and Adolescent Psychiatry. 10: 50.
  3. ^ Nicholls, D., Christie, D., Randall, L. and Lask, B.. (2001). Selective Eating: Symptom, Disorder or Normal Variant. Clinical Child Psychology and Psychiatry. Vol 6(2): 257–270.
  4. ^ Evans, E. (2013). Selective Eating and Autism Spectrum Disorder. I Behavioral Health Nutrition. Besøkt 2. april 2013. Arkivert kopi. Arkivert originalt fra 19.07.2013. Besøkt 16.04.2013
  5. ^ [Schreck KA, Williams K, Smith AF. A comparison of eating behaviors between children with and without Autism Journal of Autism and Developmental Disabilities 2004; 34: 433-438.
  6. ^ Nicholls, D., Christie, D., Randall, L. and Lask, B.. (2001). Selective Eating: Symptom, Disorder or Normal Variant. Clinical Child Psychology and Psychiatry. Vol 6(2): 257–270.
  7. ^ Nicholls, D., Christie, D., Randall, L. and Lask, B.. (2001). Selective Eating: Symptom, Disorder or Normal Variant. Clinical Child Psychology and Psychiatry. Vol 6(2): 257–270.
  8. ^ Nicholls, D., Christie, D., Randall, L. and Lask, B.. (2001). Selective Eating: Symptom, Disorder or Normal Variant. Clinical Child Psychology and Psychiatry. Vol 6(2): 257–270.

Eksterne lenkerRediger