Seismologi
Seismologi er læren om jordskjelv og beslektede fenomener, som for eksempel seismiske eller sonariske bølgebevegelser (som forårsaker tsunamier) forårsaket av jordskjelv. Seismologiens teoretiske innsikt brukes til slike nyttige, tekniske aktiviteter som seismikk (seismologisk undersøkelse av havbunnen, blant annet for å finne olje eller naturgass). Seismisk tomografi innebærer å fastslå bergarters eller hele jordens lagvise geologiske oppdeling nedover i dypet ved hjelp av seismiske bølger som forplanter seg ned i dypet fra jordskjelvet og oppfanges av seismometre andre steder på kloden.
Forståelsen av Jordens indre utviklet seg for alvor da man begynte å måle forsinkelse i måten jordskjelvtrykk forplantet seg til ulike steder på kloden. Den tyske seismologen Beno Gutenberg brukte i 1913 denne metoden for å anslå den indre, faste kjernens diameter. Den kroatiske seismologen Andrija Mohorovicic studerte et kraftig jordskjelv i 1909, og oppdaget en grense (kalt «Moho») mellom jordskorpen og den dypere mantelen.[1] Snart innså forskere at Jorden bestod av en fast kjerne i midten, en flytende mantel av smeltet lava, og jordskorpen. Den danske seismologen Inge Lehmann oppdaget i 1936 at kjernen av jern og nikkel var fast innerst, og flytende ytterst i laget under mantelen. Det er også fastslått at overgangen fra litosfære til mantel på 440 km dyp, og overgangen til indre mantel på 670 km dyp, markerer faseoverganger i silikater som øker bølgebevegelsenes fart betydelig, noe som skaper referansedybder for en detaljert kartlegging av mantelen ved hjelp av seismografiske apparater. Bølgehastigheten påvirkes også av temperaturavvik slik at man kan påvise lavastrømmer seismologisk.[2]