Seismisk migrasjon
Seismisk migrasjon er den prosessen hvor seismiske hendelser flyttes geometrisk i enten rom eller tid til den beliggenheten der hendelsen befant seg i undergrunnen i stedet for beliggenheten der den ble tatt opp på overflaten, som dermed gir et mer nøyaktig bilde av undergrunnen. Denne prosessen er nødvendig for å overvinne begrensninger i geofysiske metoder i områder med kompleks geologi, slik som: forkastninger, saltstrukturer, foldinger, etc.
Migrasjon flytter hellende reflektorer til deres sanne beliggenhet i undergrunnen og kollapser diffraksjoner,[1] som gir et migrert bilde som typisk har en økt romlig oppløsning og sm løser opp områder med kompleks geologi mye bedre enn ikke-migrerte bilder. Migrasjon er en av standardteknikkene innen dataprosessering for refleksjonsbaserte geofysiske metoder (refleksjonsseismikk og bakkepenetrerende radar).
Behovet for migrasjon har vært forstått siden starten på seismisk letekativitet, og de aller første seismiske refleksjonsdata fra 1921 ble migrert.[2] Beregningsorienterte migrasjonsalgoritmer har eksistert i mange år, men de har bare blitt aktivt brukt de siste 20 årene på grunn av at de er ekstremt ressurskrevende. Migrasjon kan gi en dramatisk heving i bildekvalitet, så det blir forsket intenst på relevante algoritmer, både innenfor den geofysiske industrien såvel som i akademiske kretser.