Say
Say (eller Saayi) er en bykommune og administrasjonsenter i det likelydende departement Say i Niger.
| Say | |||
|---|---|---|---|
 Kvinne i Say, 1898 | |||
| Land |  Niger | ||
| Departement | Say | ||
| Befolkning | 58 290[1] (2012) | ||
| Høyde o.h. | 180 meter | ||
 Say 13°06′03″N 2°22′08″Ø | |||
Geografi rediger
Say ligger i overgangen mellom Sahelsonen og storlandskapet Sudan. Byen har en fiskerhavn ved floden Niger. Kommunen har to bydistrikter, 40 administrative landsbyer, en tradisjonell landsby og 39 bosetninger. De ti bydistriktene er Bolonguie, Bonfeba, Fada Bery, Fada Kaina, Goungobon, Modibadie, Quartier Administratif, Rouga, Zongo og Zoroney.[2] Forêt classée de Say er et 2460 hektar stort vernet skogsområde i Say kommune, vernet siden 1940.[3] Nabokommunene er Bitinkodji og Youri i nord, Kouré og Kirtachi i øst, Tamou i sør, og Ouro Guélédjo i vest.
Historie rediger
Rundt år 1800 overtok Alfa Mohamed Diobo, en marabout av fulbene fra Massina, makten i Say. Frem til da var Say en liten zarma-landsby. Say utviklet seg fra da av til et viktig brohode vest i det av Usman dan Fodio opprettede Sokoto-kalifatet. Byen var på 1800-tallet et betydelig religiøst, politisk og økonomisk sentrum med et stort slavemarked.
Alfa Mohamed Diobo døde i 1840. Han ble etterfulgt av herskerne Boubakar, Moulye, Baba-Bello, Abdoul-Waydou og Amadou-Fatourou, som før sin død i 1897 opplevde de første franske kontaktene. Etter Amadou-Fatourou var Alirou-Kalilou, Amadou Satourou og Assane Cissé Hamagano regenter i Say. Byen var – siden den tyske afrikaforskeren Heinrich Barths besøk i juni 1853 og juli 1854 – et viktig utgangspunkt for flere europeiske nasjoners utforskning og erobring av denne delen av Afrika. Says politiske betydning avtok imidlertid kraftig mot slutten av 1800-tallet.[4]
En traktat inngått mellom herskeren av Say og den franske obersten Monteil i 1891 satte Say under fransk protektorat, få dager etter at en likelydende traktat var blitt sluttet med herskeren av Ouro Guélédjo.[5] I forbindelse med den franske militære okkupasjonen av den senere Nigerkolonien, ble Say i 1899 innlemmet i den franske koloni Dahomey. I 1907 ble byen innlemmet i det franske militærterritoriet Niger (Territoire militaire du Niger).[6] Franskmennene innførte en skattlegging som førte til at det store markedet i Say mistet posisjonen som et viktig handelssentrum.[7]
Say ble i 1960, æret for Nigers uavhengighet, gjort til sentrum for distriktet Say,[8] hvorfra utgikk i 1964 arrondissementet Say[9] og i 1998 departementet Say. I 2002 ble Says område utvidet.
Befolkning rediger
Ved folketellingen i 1977 hadde Say 4405 innbyggere, i 1988 6338 innbyggere, og i 2001 9365 innbyggere. For 2010 ble det (med områdets forstørrelse) kommuneområdets befolkning beregnet til 60.233 innbyggere.[10]
Universitet rediger
I Say ligger Université Islamique de Say, som ble åpnet i 1986.
Litteratur rediger
- Harouna Mounkaila: «Migrations de colonisation agricole et dynamique du peuplement dans les communes rurales de Say et de Tamou (Ouest du Niger)». I: Lawali Dambo (utg.): Vivre dans les milieus fragiles: Alpes et Sahel. Hommage au Professeur Jorg Winistorfer. Institut de géographie, Lausanne 2005, s. 149–164.
Referanser rediger
- ^ (på fr) Répertoire National des Localités, Institut National de la Statistique, juli 2014, Wikidata Q59267058, http://www.stat-niger.org/statistique/file/RENACOM/RENALOC_Niger_733.rar
- ^ Répertoire National des Communes (RENACOM). Website des Institut National de la Statistique, lest 22. januar 2011.
- ^ Données disponibles pour chaque forêt classée. Website der Direction de l’Environnement, Ministère de l’Hydraulique, de l’Environnement et de la Lutte Contre la Désertification, abgerufen am 25. Februar 2012.
- ^ Edmond Séré de Rivières: Histoire du Niger. Berger-Levrault, Paris 1965, s. 92–93.
- ^ Edmond Séré de Rivières: Histoire du Niger. Berger-Levrault, Paris 1965, s. 94.
- ^ Edmond Séré de Rivières: Histoire du Niger. Berger-Levrault, Paris 1965, s. 234.
- ^ Hassane Gandah Nabi: Commerçants et entrepreneurs du Niger (1922–2006), L’Harmattan, Paris, 2013, ISBN=978-2-336-29136-9
- ^ Edmond Séré de Rivières: Histoire du Niger. Berger-Levrault, Paris 1965, s. 19.
- ^ Edmond Séré de Rivières: Histoire du Niger. Berger-Levrault, Paris 1965, s. 275.
- ^ Institut national de la statistique (Hrsg.): Annuaire statistique des cinquante ans d’indépendence du Niger. Niamey 2010 (Online-Version; PDF; 3,1 MB), s. 56.
