Sarumriten, på engelsk Sarum Use eller Use of Sarum, var en variant av den romerske ritus som fastsatte hvordan gudstjeneste skulle skje, blant annet feiringen av nattverden og tidebønnen.

Den ble innført av Sankt Osmund, biskop i Salisbury på 1000-tallet [1] og var opprinnelig den gudstjenesteordning som gjaldt i katedralen i Salisbury og bispedømmet Salisbury. Den ble deretter fremherskende i hele det sørlige England, kom så til å dominere i størstedelen av England, Wales, Irland og senere også i Skottland, helt til dronning Maria kom på tronen.[2]

Liturgiske historikere mener at Sarumriten hadde en distinkt influens på bruken av den romerske ritus utenfor England. Dette sees i Missale Nidrosiense i Norge og i Bragda ritus i Portugal.doi:10.1017/CBO9780511642340.019

Selv om Sarumriten gikk ut av bruk på 1500-tallet utgjorde den en merkbar påvirkning på den anglikanske liturgi slik sen ble fastlagt i Book of Common Prayer. Interessen for Sarumriten har fluktuert, og forsøk på å gjeninnføre den er ikke ført frem.

Litteratur rediger

  • Günter Kowa: Architektur der Englischen Gotik. DuMont Buchverlag, Köln 1990, s. 35–39, s. 125–129.
  • Monumenta ritualia ecclesiæ Anglicanæ: the occasional offices of the church of England according to the old use of Salisbury, the Prymer in English, and other prayers and forms. Bind 1. Clarendon Press, 1882 (online).
  • Charles Walker. The Liturgy of the Church of Sarum. Together with the Kalendar of the Same Church. Translated…With an Introduction by Rev. T. T. Carter (Second Edition utg.). J. T. Hayes. 

Referanser rediger

  1. ^ «Catholic Encyclopedia: Sarum Rite». Newadvent.org. 1. februar 1912. Besøkt 2. april 2010. 
  2. ^ «Photostats of Bologna, Biblioteca Universitaria 2565, Sarum Missal». Bodley.ox.ac.uk. 1. september 2009. Besøkt 2. april 2010.