Sansende vesener

Sansende vesener i buddhismen er vesener som har bevissthet, oppfattelsesevne eller i noen sammenhenger liv i seg selv.

Buddhistmunk som beskytter en skadet spurv. Likirklosteret, Ladakh, India

Sansende vesener består ifølge buddhismen av fem aggregater, eller skandhas: materie, følelse, persepsjon, mental skaperkraft og bevissthet. I Samyutta Nikaya sies det at Buddha hadde sagt at «nettopp som ordet 'vogn' eksisterer på bakgrunn av sammenføyningen av deler, slik er det også med konseptet om 'vesener' som eksisterer med de fem aggregater tilgjengelige.» Mens den distinkte bruken og de potensielle underavdelinger eller klasser av sansende vesener varierer fra skole til skole, fra lærer og filosof, dveler begrepet sansende vesener seg med vesener i motsetning til buddhanaturen. Sansende vesener er karakterisert ved at de ikke er opplyste og derfor dømt til død, gjenfødelse og dukkha (lidelse), som er en egenskap ved saṃsāra.

Mahāyānabuddhismen lærer imidlertid at også sansende vesener inneholder buddhanatur – det iboende potensial til å transcendere alle forutsetninger for saṃsāra og oppnå opplysning og buddhanatur.