Åpne hovedmenyen
Sandra Droucker
Sandra Droucker.jpg
Født7. mai 1876[1]
St. Petersburg[2]
Død1. april 1944 (67 år)
Hamar
Utdannet ved Konservatoriet i St. Petersburg
Beskjeftigelse Musikkpedagog, pianist, komponist
Nasjonalitet Norge, Det russiske keiserdømmet, Sovjetunionen
Sandra Droucker malt av Alexander Petrovitch Sokoloff

Sandra Droucker (Drouker eller Droucher) (født 7. mai 1875 i St. Petersburg, død 1. april 1944 på Hamar) var en russiskfødt konsertpianist, komponist og musikkpedagog.

Innhold

Liv og karriereRediger

Sandra Droucker ble født i St. Petersburg i Russland som datter av en jødisk-tysk far og en mor som var medlem av den russiske adelen. Hun studerte musikk ved Konservatoriet i St. Petersburg med Anton Rubinstein, og debuterte i 1894. Hun turnerte Europa og Russland og klarte raskt å utvikle sin egen stil som pianist.

I 1896 gjorde Droucker sin debut i Berlin til positive anmeldelser. I løpet av 1880-årene bodde hun i Berlin og fortsatte sin karriere som konsertpianist.

I 1900 holdt hun sin første konsert i Wien, og avisen Neue freie Presse skrev i sin anmeldelse:

«En ung pianistinne, frøken Sandra Droucker, opptrådte for første gang for Wiens publikum. Hun bringer med seg en stor kunstners kostbareste egenskap: en sjel. Hennes anslag er fulltonende og mettet: når hun spiller en melodi klinger den så varm som om den ble sunget av en menneskelig stemme.»[3]

Mellom 1904 og 1906 underviste hun i Berlin på Petersens Akademie der Musik og på Stern’sches Konservatorium. Blant Drouckers fremste elever var den norske komponisten og pianisten Anne-Marie Ørbeck (1911-1996),[4] Hilde Lange, Leni Dilthey, Marie Silbermann, Delli Georges og Gerda Paucksch. Droucker var språkmektig – hun behersket seks språk – og kommuniserte på norsk med sine norske studenter.[3] I 1905 underviste Droucker Prinsesse Victoria Louise av Preussen i musikk. I Berlin mottok hun «Staatliche Anerkennung, ehrenhalber, für das Hauptfach, Klavier, in Würdigung Ihrer Verdienste auf künstnerlichem und musikpädagogischem Gebiete».[3] Den innflytelsesrike kulturpersonligheten Georg Brandes skrev i avisen Politiken i anledning tre konserter i København i 1907:

«Forsøm dog ikke denne Lejlighed til at høre en sjælden Kunsterinde, en udadlelig og sjælfuld og dybt forstandig. Hun giver tre Klaveraftener, en klassisk, en romantisk, en moderne. I aftes spillede hun klassiske Værker, Rameau, Bach, Haydn, Beethoven, men saaledes at enhver enkelts Individualitet kom til sin Ret i sin Renhed og sin Fylde. Tilsidst spillede hun Beethovens f-moll Sonate, som jeg for min Del aldrig har hørt den spille, smeltende skønt.»[3]

Det norske tidsskriftet Ørebladet skrev følgende om Sandra Droucker i 1907:

«En av samtidens fornemste og overlegneste klaverspillere. Så fullent en teknikk, så stort og veltilegnet et musikalsk kunnskapsfond, så gjennemført en noblesse i tolking og foredrag forundes det kun sjelden å finne forenet hos en kunstner.»[3]

Droucker giftet seg med den østerrikske, jødiske[3] pianisten Gottfried Galston i 1910, og endret da sitt navn til Droucker-Galston. Paret bosatte seg i München, og ekteskapet varte frem til 1918. I 1926 returnerte Droucker til Berlin, men etter 1933 forlot hun Tyskland på grunn av sitt jødiske opphav. Hun slo seg ned i Oslo, og fikk i første omgang et års oppholdstillatelse. Imidlertid ble hun utsatt for en svertekampanje, der avisen Aftenposten skal ha ledet an. Flere musikere, deriblant en pianist ved navn Edvard Sylou-Creutz, skal offentlig ha krevet at Droucker skulle kastes ut av Norge etter bare et halvt år. Det førte til at bergenskvinnen Aslaug Mohr, enke etter forretningsmannen og mesenen Conrad Mohr, tok Drouckers situasjon opp med statsminister Mowinckel. Statsministeren sørget for at Sandra Droucker straks fikk innvilget statsborgerskap.[3] Hun ble norsk statsborger i 1938.

I løpet av disse årene la Droucker til musikkforedrag til sine konserter, samt snakket om musikkhistorie og lignende emner. Den siste konserten hun holdt med orkesterakkompagnement fant sted i Bergen 5. mars 1942. Da var hun invitert av Musikselskabet Harmonien til å fremføre Beethovens C moll-konsert.[3] Droucker hadde spilt med Harmoniens orkester en rekke ganger tidligere; den første gangen var i konsertsesongen 1919/1920.[5] Myndighetene krevde at konserten den 5. mars 1942 skulle radiooverføres, men Droucker ville av prinsipp ikke ha sin musikk fremført i radioen, som jo var kontrollert av nazistene. Hun nektet å spille dersom det skulle gjøres radioopptak, og fikk sin vilje igjennom. Dette førte til at også andre solister som Harmonien allerede hadde engasjert, fikk slippe radiooverføring av konsertene. Drouckers egen konsert med Harmonien ble en stor suksess, og til sin overraskelse mottok hun dobbelt honorar i etterkant av konserten.[3] Blant de rene pianokonserter hun holdt senere, var en konsert den 19. oktober 1943 i «Musikkens Venner», som bar tittelen «Beethovens personlighet avspeilet i hans kunst i ord og toner».[3] Samtidig som hun tok imot elever og ga konserter, befant hun seg etter krigsutbruddet i en svært vanskelig situasjon. Hun var blant annet tvunget til å spe på inntektene ved å perlebrodere knapper for salg, frem til hun ikke lenger klarte å få tak i materiale til å fremstille knappene. Hun holdt sin siste, private konsert i Oslo på en matiné i hjemmet til Ingrid Tornøe søndag den 16. januar 1944. Hun var da bedt om å sette sammen et russisk program; musikk av russiske komponister kunne kun spilles på hemmelige konserter ettersom Russland var en av Nazi-Tyskland motstandere. Sin aller siste konsert holdt hun den 22. januar 1944 i hjemmet til en ingeniør Sandberg i Askim.[3] På grunn av hennes dårlige helse ordnet legen hennes med et tre ukers rekonvalesensopphold på Hotell Høsbjør utenfor Hamar. Ved ankomst til kurhotellet var hun så syk at hun ble liggende til sengs i fem dager inntil hun måtte innlegges på sykehus.[3]

Hun døde 1. april 1944 på Røde Kors-klinikken på Hamar.[6][3]

VerkerRediger

Drouckers samling av verker er svært liten, da hun var i hovedsak var en pianist og pedagog. Visstnok var det dessuten svært sjelden at hun fremførte sine egne komposisjoner.[3] En rekke av hennes konsertopptredener er tilgjengelig som lydopptak.

  • Mazurka
  • To Stykker for Barn
  • François Couperin: 12 klaverstykker, redigert av Sandra Droucker

Tekst:

  • Minner om Anton Rubinstein: Kommentarer, forslag og diskusjoner (med mange musikk-eksempler) i sin klasse i St. Petersburg Conservatory. Leipzig: Bartholf Senff, 1904.

LitteraturRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, 12. mai 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 22. des. 2014
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n Sophie Stabell. «Sandra Droucker : et blad av Oslos musikkhistorie». Nasjonalbiblioteket - urn.nb.no (norsk). Grøndahl Forlag. Besøkt 4. desember 2017. 
  4. ^ «Anne-Marie Ørbeck-Biography». 7. oktober 2002. Besøkt 21. oktober 2010. 
  5. ^ Olav Mosby. «Musikselskabet Harmonien 1765-1945. B. 2». Nasjonalbiblioteket - urn.nb.no (norsk). Musikselskabet Harmonien, Bergen 1949. Besøkt 5. desember 2017. 
  6. ^ Galston-Droucker, Sandra, Sophie Drinker Institut, http://www.sophie-drinker-institut.de/cms/index.php/droucker-sandra, besøkt 15 May 2014