Samtykkekompetanse er et begrep innenfor det norske helsevesenet som går ut på at man som pasient skal ha mulighet til å samtykke for å motta hjelp. Her legger man vekt på om man som pasient evner å ta avgjørelse selv opp mot spørsmål om helsehjelp.

Nasjonalt senter for aldring og helse beskriver betydningen av samtykkekompetanse slik:

All helsehjelp skal være basert på samtykke fra pasienten, og pasienten har en grunnleggende rett til å si ja eller nei fra hjelpen."[1]

Hvem har samtykkekompetanse rediger

Bestemmelsen og defineringen av hvem og hva som regulerer samtykkekompetanse følger av kapittel 4 i lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven).[2] Loven definerer blant annet hovedregler om samtykke og i hvilken form samtykket kan gis. Som en hovedregel så har alle over 16 år samtykkekompetanse, men det finnes dog noen unntak. Det kan være snakk om bortfall av samtykkekompetansen hvis det ligger ulike psykiske eller fysiske årsaker til grunn, hvis det er snakk om demens eller at det er åpenbart at man ikke har mulighet til å forstå hva samtykket dreier seg om.[3]

Jamfør § 4-2 så sies det at et samtykke kan gis stilltiende eller uttrykkelig. Stilltiende samtykke vil i denne konteksten si at man godtar, uten at man nødvendigvis har blitt spurt. Her kan det være at helsepersonell tar avgjørelsen basert på pasientens evne til å samtykke. Det følger av loven og § 4-3 klare retningslinjer på hvordan man som helsepersonell skal ta en slik avgjørelse.

Referanser rediger

  1. ^ «Samtykkekompetanse». Nasjonalt senter for aldring og helse. Besøkt 21. september 2022. 
  2. ^ «Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)». lovdata.no. Lovdata. Besøkt 21. september 2022. 
  3. ^ «Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 25. september 2022.