Salongmusikk er en musikksjanger som er preget av lettilgjengelighet, ofte sentimentalitet og ofte utført med en viss virtuositet.[1] Salongmusikken krever ikke som den klassiske konsertmusikk den samme oppmerksomhet og konsentrasjon hos publikum, men har ofte preg av bakgrunns- eller hyggemusikk.

Sjangeren har sin opprinnelse på 1800-tallet, etter hvert som den utskilte seg fra den klassiske tradisjons musikk og nådde inn i det bedre borgerskaps hjem («hjemmene med klaver»).[2] Her ble det nå gitt muligheter for dels å bruke musikken, fremført av profesjonelle, til underholdning av gjester, dels å utøve musikk.

Salongmusikken består gjerne av bearbeidelse av opera- og operettemelodier som fastholdelse av teateropplevelser, iørefallende småstykker av kjente komponister og poetiske instrumentalnumre, som vil fortelle en historie eller skape en særlig stemning. Sjangeren spenner over både verker som kan tåle oppførelse i en konsertsal, og numre av begrenset kunstnerisk kvalitet. Det er også betegnende at sjangeren både rommer verker som stiller krav til stor virtuositet hos utøveren, og numre som kan fremføres av amatører.[1]

Typiske eksempler på salongstykker er stykker som Jomfruens bønn av Tekla Bądarzewska, Leander Fishers La Fauvette, caprice élégant for piano og Gustav Langes Edelweiss-Idylle.

Fra slutten av 1800-tallet rykket salongmusikken inn som underholdning i kafeer og hotellfoajerer,[1] ofte med små ensembler med klaveret som det dominerende instrument. Radioen og grammofonen trengte etter hvert salongmusikken tilbake for å gi plass til andre former for lett underholdningsmusikk.

Referanser rediger