Wikipedia

Safariland

Safariland – blant negre og ville dyr i Øst-Afrika er en norsk dokumentarfilm fra 1952 i regi av Arne Hverven. Kommentarene blir lest av Reidar Lunde.[1]

Safariland – blant negre og ville dyr i Øst-Afrika
Generell informasjon
SjangerDokumentar
Utgivelsesår1952
Prod.landNorge
Lengde69 min.
SpråkNorsk
Bak kamera
RegiArne Hverven
ProdusentArne Hverven
SjeffotografArne Hverven
KlippArne Hverven
Annen informasjon
FilmformatFarger
Prod.selskapArtfilm (produksjon)
Fotorama (distribusjon)
Premiere17. januar 1952 (Norge)
Eksterne lenker
IMDb · Norsk Filmografi

Handling rediger

Filmen skildrer en reise til Øst-Afrika. Via Bromma lufthavn tar reiseselskapet - etter et kortere opphold i Genève - seg til Nice hvor en observerer et opptog med kvinner i blomstersmykkede vognerog. En reiser videre til Monte Carlo hvor man er vitne til slottet og spillebanken. I Roma velsigner Paven menneskemassen og i Athen er man vitne til Akropolis og Syntagmaplassen.

Man flyr derfra over Nilen og lander i Kenyas hovedstad Nairobi. Livet i Nairobi skildres og en norsk farm besøkes innen reiseselskapet tar seg innover i landet for å skildre lokalbefolkningens livsvaner. Man besøker masaier, som først er fiendtlig innstilt til filmteamet, men som siden blir stadig mer vennskapelige. Ifølge fortelleren er Masaiene den villeste krigerstammen i Øst-Afrika, men er nå i ferd med å dø ut på grunn av kjønnssykdommer. Filmen dokumenterer også landets dyreliv, deriblant aper, gaseller, giraffer, hyener og løver. Reisen går videre til havnebyen Mombasa. Byen er kjent blant norske sjøfolk, og vi ser havnen med sine maleriske seilskuter og sjøfolk. Nede ved kysten går de innfødte praktisk talt uten klær. Afrikas mystikk og sjarm opplever man i sørgedansen, der de innfødte har smurt seg inn med korallmel og aske og er pyntet med fjærbekledning. Til jungeltrommenes rytme begynner så sverddansen. [1]

Om filmen rediger

Regissør Arne Hverven var en amatørfotograf som allierte seg med flyselskapet SAS for å lage Norges første fargefilm fra Afrika. Han var disponent for forretningen Fotohuset i Oslo i 30 år, samt redaktør av Norsk Fagfoto. Han vant også Norges Fotografforbunds hederstegn. Filmen er et sammendrag av Hvervens reise til Afrika i 1950. Først viste han opptakene i Oslo smalfilmklubb. Der ble han så godt mottatt at han utviklet materialet videre til en dokumentarfilm. [1] Arkivert 30. mars 2019 hos Wayback Machine.

Mottakelse rediger

Filmen mottok ikke spesielt gode kritikker. Arbeiderbladet skrev: "Filmen er et utpreget amatørarbeid som virker tilfeldig sammenrasket og løst i komposisjonen. Fotografen mangler den dype innsikt og forståelse som er hovednerven i Per Høsts filmer, men som debut betraktet er det et lovende arbeid. Det er imidlertid for fordringsfullt å sette den opp som fullt program. Den kunne med fordel skjæres ned til en noe lang kortfilm".

Filmen har siden blitt sett på som et norsk versjon av de sensasjonelle mondo-filmene. På Filmarkivet står det; "Her ønsker man å informere, men forfaller til rent sensasjonsjag, hvor observantens egne fordommer når det gjelder kvinner, andre kulturer og egen fortreffelighet skinner med all tydelighet igjennom. En mye brukt bortforklaring er at dette bare speilet tidens holdninger, men sammenlignet med tilsvarende ekspedisjonsfilmer ser man at denne unnskyldningen slett ikke holder. [2] Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.

Filmskribenten Michael Wynn skrev; "Dette er et reisebrev hvor fortelleren spyr ut den ene kulturkritikken etter den annen. Muhammedanerne er fanatiske, får vi vite. (...) De innfødt omtales konsekvent som «negre», noe som graver en avgrunn mellom oss og dem. Vi blir fortalt at de liker å jobbe for hvite så lenge de får fortsette i sine enfoldige liv, en tilværelse som er dominert av dans, ifølge fortelleren. Faktisk til en slik grad at de danser hele dagen. Mennene jobber ikke, men driver kvinnene sine som pakkdyr. Massaiene i Kenya er stolte, blir vi fortalt, men er i ferd med å dø ut på grunn av kjønnssykdommer. (...) Dette er en reise i fordommer, tilbake til en tid da Afrika, ja til og med USA, var delt etter rase. India var nettopp frigjort, men koloniene i Afrika hadde ennå ikke gjort opprør. Ordet «neger» blir på denne tiden uttalt uten blygsel. Vår egen overlegenhet som vestlige og hvite er selvsagt. Likevel er den en ærlighet over dokumentaren". (...) Akkurat som Filmavisen er denne dokumentaren dominert av en subjektiv fortellerstemme. Men dette er ingen sofistikert ekspedisjons-film i Amundsens tradisjon hvor fortelleren er akademisk og kultivert. Dette er en turistfilm hvor fortelleren speiler det som senere skal bli masseturistens fordommer. Dette er femti-tallets «Idiot på tur». [3] Arkivert 30. mars 2019 hos Wayback Machine.

Referanser rediger

  1. ^ a b «Safariland». Norsk filmografi. Nasjonalbiblioteket. Besøkt 4. juli 2016. 

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Safariland&oldid=24344965»