Sabellianisme

Sabellianismen var en kristologisk lære som var oppkalt etter teologen Sabellius som underviste i Roma i første halvdel av 200-tallet. Hans lære ble avvist som heresi av Den katolske kirke.

Sabellius ville fremheve at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd utgjør en enhet. De tre er bare å betrakte som forskjellige åpenbaringsmåter, lat. modi. Dermed var sabellianismen stort sett identisk med modalismen. I motsetning til dynamismen hevdet Sabellius sterkt Sønnens enhet med Faderens vesen. Det som kom til kort, var den katolske lære om Kristi menneskelighet.

Sabellianismen ble avvist som heretisk i år 261.