Södermalmsopprøret

Södermalmopprøret utspilte seg i løpet av tre kvelder i juli 1719 i kvartalet rundt Store og Lille Glasbruksgatan på Södermalm i Stockholm. Noen hundre personer samlet seg og ødela rundt elleve hus. I området i nærheten av Katarinakirken samt noen steder i Gamla stan gikk folkemasser til angrep på hus hvor det var bordeller og vertshus.

Bakgrunn

I bebyggelsen ved Glasbruksgatan bodde en del av Stockholms fattigste befolkning. Det var særlig folk tilknyttet sjøfart. I likhet med landets øvrige deler var Stockholm preget av sult og sykdommer. Etter at Karl XII av Sverige ble drept i Norge i 1718 var det hans søster Ulrika Eleonora som hadde overtatt som regent av Sverige. Utenfra var Stockholm truet av angrep ved at deler av den russiske flåten hadde samlet seg ved Åland. I den svenske hovedstaden var forholdene presset sommeren 1719.

Forløpet

Opprøret begynte kvelden den 2. juli på en kro som ble drevet av Magdalena Pihl og Maria Ihre på Lilla glasbruksgatan. En disputt mellom soldaten Petter Hogman og noen sjøfolk utartet til slagsmål. Hogman reddet seg ut, men kom tilbake den 3. juli sammen med en bekjent ved navn Tomson, og de mishandlet de to kvinnene som drev kroen, hogde opp innredningen, ødela vinduene og rev av vinduslukene. Ved bygningen samlet det seg en folkemasse hvor det også var sjøfolk, soldater og offiserer. Etter å ha kastet stein på fasaden, brøt folkemassen seg inn i huset og ødela alt de kom over. Den 4. juli angrep de Wendela Tranelias gård. Det begynte med steinkasting mot fasaden og deretter ble bygningen fullstendig rasert. Samme dag ble ni andre hus ødelagt på lignende vis. Den 5. juli gikk folkene til angrep på Johan Portmans gård hvor det var en lovlig kro. Om kvelden gikk de til angrep på tre hus i Gamla Stan: et hus i Hälsinges grend nær Västerlånggatan, et annet i Germundsgränd ved Järntorget samt en gård i Hoparegränd nærmere Skeppsbron.

Rettslig etterspill

Noen inngrep fra politiet skjedde ikke i forbindelse med opptøyene, selv om en vaktstyrke ble tilkalt ved de pågående oppløpene i Gamla Stan den tredje dagen. De rettslige etterspillene ble mer omfattende. Etter forundersøkelsen ble 64 personer anklaget for ulike foreteelser. Blant dem var det flere soldater og soldatkoner, samt en stort antall sjøfolk. Selv barn og kvinner ble tiltalt. Til slutt ble 36 av disse dømt til ulike former for straff, de fleste med bøter, mens et mindretall ble dømt til fengsel på opptil 28 døgn. Et unntak var Mårten Widman som ble utpekt som den som hadde anstiftet opptøyene. Han ble dømt til døden, men dødsdommen ble iverksatt.

Årsakene til opptøyene kom aldri klart fram i rettssaken. At opptøyene var rettet mot bordeller og vertshus kan muligens forstås ved at prostitusjonen var utbredt og kraftig overrepresentert i disse trangbodde fattigkvarterene. Folk bodde tett på hverandre, ryktene spredte seg fort, og da sexhandelen nærmest lå vegg i vegg med leilighetene, var det tilsynelatende kun en gnist som var alt som var nødvendig for at opprøret brøt ut. De trange boligforholdene under usle vilkår er således blitt vurdert som en av årsakene.

Historikeren Mats Berglund ved Umeå universitet framhever i sin avhandling Massans röst (2009) at angrepen kan ha vært planlagt. Han nevner at lister over hvilke hus som var aktuelle for ødeleggelse kan ha sirkulert før opptøyene. Han peker særlig på de trange boforholdene som en viktig årsak. I hans tolkning av opprøret innskrenke prostitusjonen mulighetene for barnefamiliens privatliv og da myndighetene lot forholdene bre seg uten å bry seg, tok innbyggerne saken i egne hender.