Romsa

øy i Vindafjord kommune

Romsa er en øygruppe i Bjoafjorden i Vindafjord kommune. Romsaøyene består av tre større og seks mindre øyer.

På Romsa har det bodd folk i minst 2000 år. Opp gjennom tidene har det bodd både lensmann og prest på øyene. Opprinnelig var øyene ett gårdsbruk, men fra 1840 ble det ni selvstendige gårdsbruk på øyene. I 1865 var det bosatt 77 personer på Romsa. Fra 1923 til 1944 var øyene egen skolekrets. Øyene hadde også dampskipsanløp og poståpneri. Næringsgrunnlaget på øyene var jordbruk, fiske, håndverk og tømmerutskiping. Rundt 1960 ble øyene fraflyttet, og hele øygruppen ble kjøpt og lagt ut til forsøksfelt for skogsfrøavl. Store deler av øygruppen ble da tilplantet med grantre. Øyene endret dramatisk karakter da det meste av granskogen ble fjernet vinteren 19961997. Hogstflaten er nå vokst til med gress og i samarbeid med Statsskog er målet å få tilbake den opprinnelege vegetasjonstypen på øyene.

I 1990 ble øygruppen sikret som offentlig friluftsområde. Siden har øyene vært en yndet utfartssted for båtfolket i Sunnhordland. Rundt øygruppen er det muligheter til et rikt og variert sportsfiske. Langs hele vestsiden av Store-Romsa er det gode muligheter til stangfiske fra land. Fra båt kan en ta stortorsken ved en av de mange fluene rundt øyriket. Øyene byr på mer enn fine badeviker, fiskeplasser og gode båthavner. Gamle bygninger og husruiner gjør øyene til et spennende sted for unge og voksne oppdagere. På Haukelandstunet står både våningshus, låve og eldhus. Gamle ferdselsveier er i dag gode turveier og stier. I 2000 ble Romsa naturreservat på østre del av Store-Romsa fredet. Her finner en den største kristtornskogen i Norge.

Romsa-kona og statsministeren rediger

Slik Romsa ligger til midt i ferdselsåren hendte det at det kunne komme «både fant og fagnadmann» til gårds. Slik skjedde det en tid etter den første verdenskrig at det kom en yacht inn på havna på Romsa. To mann gikk i land og til et gårdstun, der de banket på. Kona på gården kom ut, og fremmed-karene hilste og spurte om de kunne få kjøpe melk. De gikk vel ikke kledt i bestedressen akkurat, for kona mønstret de noe skeptisk og spurte: «Ka slags rekafantar æ de?» Den ene flirte visst litt i skjegget, og svarte: «Han der er overlege Claus Hansen, og dette er statsminister Michelsen fra Bergen». «Statsminister Mikkelsen?» utbrøt konen, «han store frå 1905? A, kor du lyg'e». Men det skulle hun snart forvisse seg om mente hun. Hun gikk inn og så på et bilde hun hadde hengende på veggen. «Jau, det var nok same karen». Og melk fekk de, så mye de ville ha, og gikk sikkert fornøyd til sjøen igjen.

Eksterne lenker rediger