Romelevator
Romelevator er en kjempekonstruksjon første gang påtenkt i 1895 av Konstantin Tsiolkovskij.[1] Romelevatoren eller himmelheisen skal kunne transportere materiale bort fra en planet eller annet himmellegeme uten hjelp av raketter. En slik heis vil være en miljømessig og økonomisk forbedring i forhold til dagens oppskytninger.
Den vanligste romheismodellen er en streng holdt oppe av sentrifugalkraften. Strengen strekkes med planetens rotasjon av en motvekt utenfor geostasjonær bane. For jorden er den geostasjonære banen i en høyde på 35 790 km. En slik himmelelevator ville bestå av følgende deler: Basen, som må befinne seg i nærheten av ekvator; strengen som heisene følger opp til verdensrommet; Vogner som frakter last til og fra omløpsbaner omkring planeten og en motvekt som holder himmelstrengen oppe.
For å kunne lage en heisstreng sterk nok til en elevator av denne typen er det foreslått å bruke karbonnanorør. Det er ikke noe annet kjent materiale som kan tåle de enorme strekk-kreftene som ville oppstå i en romheis.
Andre modeller
redigerArthur C. Clarke gjorde himmelstigen allment kjent i romanen «2061: Odyssey Three». Han forslår her et tårn holdt oppe av trykk-krefter. Himmelstiger bygget på denne måten vil teoretisk sett ikke kunne bygges høyere enn ca.100 km fordi byggematerialene ville kollapse. Clarke beskriver derfor et tårn bygget av diamant. For å komme i bane rundt jorden fra en høyde på 100km ville det behøves en eller annen form for utskytning fra tårnet.
Referanser
rediger- ^ Hirschfeld, Bob (31. januar 2002). «Space Elevator Gets Lift». TechTV. G4 Media, Inc. Arkivert fra originalen 8. juni 2005. Besøkt 13. september 2007. «The concept was first described in 1895 by Russian author K.E. Tsiolkovsky in his "Speculations about Earth and Sky and on Vesta."»