Rikardiansk ekvivalens

Rikardiansk ekvivalens eller ricardiansk ekvivalens tar utgangspunkt i regnskapsidentiteten at nåverdien av alle statens fremtidige utgifter kan ikke være større enn nåverdien av alle inntekter, med andre ord må offentlige låneopptak i dag betales med skatter en gang i fremtiden.

Under et sett av svært strenge betingelser – blant annet at husholdningene har full innsikt i myndighetenes langsiktige budsjettbalanse – så følger det at husholdningene vil fullstendig internalisere alle beslutninger som offentlige myndigheter fatter. For eksempel dersom myndighetene lånefinansierer utgifter i dag, så vil husholdningene umiddelbart spare mer for nøyaktig å kompensere for økte skatter og/eller redusert offentlig tjenestetilbud i fremtiden.

Disse strenge forutsetningene holder åpenbart ikke, og det er ingen som verken mener eller hevder at husholdningene og bedriftene perfekt internaliserer det offentliges budsjettbalanse. Rikardiansk ekvivalens er like fullt det naturlige utgangspunktet for å analysere langsiktig finanspolitikk. For det første understreker det at offentlige budsjetter med nødvendighet må balansere over tid. For det andre understreker det en nødvendig ydmykhet for byråkrater og akademikere i forhold til finanspolitikk: husholdninger og bedrifter er ikke passive brikker for byråkraters innfall, men vil observere hva myndighetene gjør og etter beste evne innrette seg deretter. Og for det tredje vil formidling av informasjon om den økonomiske situasjonen kunne gjøre husholdningene bedre i stand til å internalisere det offentliges budsjettbalanse og potensielt lede til bedre utfall.

Den første som drøftet det som siden har blitt kjent som rikardiansk ekvivalens, var David Ricardo i "Essay on the Funding System" fra 1820. Der drøftet han hvorvidt det ville bety en forskjell om man offentlige myndigher finansierte en krig ved å heve skattene eller ta opp en lån. I en artikkel som ble publisert i 1974, analyserte Robert J. Barro spørsmålet mer formelt og stringent.