Riacekrigerne

Riacekrigerne (Bronzi di Riace, italiensk for Riace-bronsene) er berømte greske bronsestatuer i legemsstørrelse av to nakne krigere med skjegg, støpt en gang rundt 460-430 f.Kr. og blir i dag^[når?] huset ved Museo Nazionale della Magna Grecia (Det nasjonale museum i Magna Grecia) i Reggio Calabria i Italia. Riacekrigerne blir henholdsvis skilt ved betegnelsene «A» og «B» og hvor Riacekriger A er antatt å være en avbildning av en noe yngre mann enn den av Riace-kriger B.

Krigerne i deres nåværende utstilling. Opprinnelig hadde de også skjold og spyd.

Statuene ble funnet av Stefano Mariottini^[1], en romersk kjemiker på en utflukt med froskemannsdykking utenfor Monasterace^[2] den 16. august 1972. Statuenes plassering har kanskje sin grunn fra et skipsforlis utenfor kysten av Riace i nærheten av Reggio Calabria. Statuene er viktige bidrag til de overlevende og bevarte eksemplene av gresk bronseskulptur da de fleste er blitt videreført til ettertiden via romerske marmorkopier.

Statuenes øyne er innlagt med bein og glass mens tennene er i sølv, og leppene og brystvortene i kobber. Opprinnelige holdt de hvert sitt spyd og skjold. I tillegg kan Kriger B ha hatt en hjelm trykket opp på hodet og det er antatt at Kriger A kanskje bar en krans på hodet.^[3]

Bronsestatuene tilhører en overgangsperiode fra arkaisk gresk skulptur til tidlig klassisk stil, noe som kan beskues i deres idealiserte geometri og urealistiske anatomi^[4] under en distrahere og forlokkende «realistisk» overflate.

Det er ikke funnet noe direkte vitnesbyrd i antikk litteratur som kan identifisere atletene eller heltene, og det synes sannsynlig at de opprinnelig dannet en del av votivgruppe i en større helligdom. Det er antatt at de kan representere Tydeus og Amfiaraos, to krigere fra De syv mot Theben, en monumentalgruppe i polis (by) på Argos, bemerket av Pausanias^[5], eller de var athenske krigere fra Delfi, en del av monumentet for slaget ved Marathon, eller de er fra Olympia. Alle tre var framstående greske steder for dedikerte skulpturer av høyeste kvalitet, og alle var utsatte for plyndringer etter den romerske okkupasjonen. Det kan tenkes at statuene ble fraktet til Roma som tyvegods da en storm veltet skipet, men det finnes ikke noe bevis av et skipsvrak.

Disse bronsestatuene er fra tidlig klassisk tid, gjort en gang rundt 445 f.Kr. De er fine eksempler på contrapposto, en posisjon hvor vekten støttes på bakre fot og betraktes som mer realistisk enn den tidligere frontale arkaiske positur. Muskulaturen er klar, ikke markert og virker mykt nok til være synlig og fortsatt realistisk. Det vendte hodet ikke bare representerer en bevegelse, men gir også liv. Den asymmetriske formgivingen i armene og beina øker også det realistiske inntrykket.

Det er ikke mulig å stedfest en lokal opprinnelse. Det ble gjort en videre undersøkelse av et felles italiensk-amerikansk lag i 2004 som identifiserte fundamentet til et jonisk tempel på denne kysten. Undersøkelser av sjøen med robotfarttøyer langs kysten fra Locri til Soverato ga en detaljert beskrivelse av kysten, men uten nye funn.

Sensasjonelle funn av dette slaget har ført til at man har forsøkt å knytte statuene til kjente skulptører og de fleste berømte navn fra klassisk tid har blitt foreslått, nevner forskeren Brunilde Sismondo Ridgeway^[6], som finner det oppmuntrende at i det minste noen forskere er villig til å overveie skulptører som ikke kommer fra Attika, faktisk også verksteder fra de greske kolonier som en mulighet.

Mens det er sikkert at statuene er originale verker av meget høy kvalitet har det også blitt argumentert at deres torso har blitt skapt fra en enkelt modell som deretter har blitt endret og modifisert i voks før bronsestøpingen, og at de således må bli betraktet som typer.

Riacekrigerne var ferdigstilt fra konservasjon i 1981 og deres utstilling Firenze og Roma var den kulturell hendelsen av året i Italia som førte til tallrike magasinomslag. De blir oppbevart i Museo Nazionale della Magna Grecia i Reggio Calabria. De har også blitt feiret på italienske frimerker.

Referanser rediger

^ Mariottini er for tiden^[når?] forsker for Sovraintendenza Archeologica della Calabria via kulturtilknytningen KODROS.
^ Stedet er på mellom seks og åtte meters dyp. Det er ikke funnet noe skipsvrak i nærheten, men i det umiddelbare nærheten ved kysten er det funnet arkeologiske levninger, i henhold til et intervju med Mariottini.
^ Pedley
^ Spivey 2005
^ «Noe videre er det en helligdom for årstidene. Når du kommer tilbake herfra ser du statuer av Polyneikes, sønn av Ødipus, og av alle høvdingene som ble drept i slag med ham ved murene i Theben. Disse menne har Aiskhylos redusert til antallet av kun syv, skjønt de var flere høvdinger enn dette på ekspedisjonen, fra Argos, fra Messene, med noen med selv fra Arkadia (Hellas)|Arkadia. Men de fra Argos har tilpasset tallet syv fra dramaet til Aiskhylos, og i nærheten av deres statuer er statuene til de som tok Theben: Aegialeus, sønn av Adrastos; Promakhos, sønn av Parthenopeus, sønn av Talaos; Polydoros, sønn av Hippomedon; Thersandros; Alkmaion og Amfilokhos, sønnene til Amfiaraos; Diomedes, og Sthenelos. Blant dem var også Euryalos, sønn av Mecisteus, og Adrastos og Timeas, sønner av Polyneikes.» Pausanias: Beskrivelser av Hellas, 2.20.5.
^ «The study of Greek Sculpture in the Twenty-First Century», foredrag den 15. november 2003 for American Philosophical Society, utgitt i deres protokoller 2005.

Litteratur rediger

Lombardi, Satriani & Paoletti (red.): Gli Eroi Venuti Dal Mare (Helter fra sjøen). Gangemi Editore.
Riace-krigerne er omfattende diskutert og illustrert i fjernsynsprogrammet Programme One («More Human Than Human…») i en serie i fem deler kalt How Art Made The World, skrevet og fortalt av Nigel Spivey, som gir sin mening i programmet om «de beste statuer noen gjort». Serien er også utgitt som bok: How Art Made The World. Basic Books, 2006 ISBN 0465081827, ISBN 978-0465081820.
Pedley, John Grffiths: Greek Art and Archeology, Fourth Ed. Pearson- Prentice Hall, 2007. Sidene 234-237.

Eksterne lenker rediger

(en) Riace bronzes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
«I Bronzi di Riace – Le altre verità» del Prof. Giuseppe Braghò (italiensk)
Nigel Spivey, «The beauty myth», The New Statesman, 2. mai 2005 (engelsk)
Mariottini interview (italiensk)
Bruno Gemelli, «Vissi d'arte, vissi di code» (italiensk)
Sotto il mare caccia segreta ai «nuovi» bronzi di Riace 14. september 2004 (italiensk)

[1] Mariottini er for tiden^[når?] forsker for Sovraintendenza Archeologica della Calabria via kulturtilknytningen KODROS.

[2] Stedet er på mellom seks og åtte meters dyp. Det er ikke funnet noe skipsvrak i nærheten, men i det umiddelbare nærheten ved kysten er det funnet arkeologiske levninger, i henhold til et intervju med Mariottini.

[3] Pedley

[4] Spivey 2005

[5] «Noe videre er det en helligdom for årstidene. Når du kommer tilbake herfra ser du statuer av Polyneikes, sønn av Ødipus, og av alle høvdingene som ble drept i slag med ham ved murene i Theben. Disse menne har Aiskhylos redusert til antallet av kun syv, skjønt de var flere høvdinger enn dette på ekspedisjonen, fra Argos, fra Messene, med noen med selv fra Arkadia (Hellas)|Arkadia. Men de fra Argos har tilpasset tallet syv fra dramaet til Aiskhylos, og i nærheten av deres statuer er statuene til de som tok Theben: Aegialeus, sønn av Adrastos; Promakhos, sønn av Parthenopeus, sønn av Talaos; Polydoros, sønn av Hippomedon; Thersandros; Alkmaion og Amfilokhos, sønnene til Amfiaraos; Diomedes, og Sthenelos. Blant dem var også Euryalos, sønn av Mecisteus, og Adrastos og Timeas, sønner av Polyneikes.» Pausanias: Beskrivelser av Hellas, 2.20.5.

[6] «The study of Greek Sculpture in the Twenty-First Century», foredrag den 15. november 2003 for American Philosophical Society, utgitt i deres protokoller 2005.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]