Razakar («Frivillige») var en paramilitær organisasjon i fyrstestaten Hyderabad. Den ble etablert av Bahadar Yar Jung i 1938. Den var da en avdeling i det muslimske partiet Majlis-e-Ittihad-ul-Muslimeen, ofte bare kalt Ittihad. Den første tiden ble razakarene benyttet til seremonier, parader og vakthold ved partimøter. Organisasjonen utviklet seg under ledelse av Kasim Razvi senere til en militant og voldelig organisasjon.[1] Den var særlig aktiv i tiden før staten Hyderabad i 1948 ble innlemmet i Unionen India med militærmakt. Organisasjonens aktiviteter var en av grunnene til at India invaderte Hyderabad.

De ledende kretser i Hyderabad hevder at det var nødvendig å organisere razakar-hæren for å beskytte seg mot de overfall som ble gjort inn på Hyderabads territorium av kommunistiske og andre bander fra India. I de indiske kilder leser man ikke noe om slike overgrep, men desto mer om razakarenes og hyderabadske soldaters og politis fryktelige terror overfor den hinduistiske befolkning. Det berettes om mord og mordbrann i stor stil, og det kan neppe være tvil om at det har vært et terrorvelde i Hyderabad i de siste månedene.

Razakar hadde som mål å bevare Hyderabad som en muslimsk ledet stat under nizamdynastiet. Staten Hyderabad hadde en befolkning der omkring 85% var hinduer, mens nizamen og det meste av den politiske eliten var muslimer. Razakar motsatte seg reformer som kunne svekke nizamens makt og var motstander av integrasjon av Hyderabad i det selvstendige India. Bevegelsen fikk fritt spillerom for sin aktivitet. Utover i første halvdel av 1947 ble Razakar en maktfaktor i hyderabadsk politikk.[3] India krevde at Hyderabad skulle forby Razakar.[4]

I januar 1948 talte bevegelsen 30 000 mann. Bevegelsen rekrutterte godt og dannet lokale selvforsvarsgrupper for å hjelpe politiet. Den tiltrakk seg også muslimske flyktninger fra Britisk India.[5] Organisasjonens maksimale styrke er omdiskutert. Selv hevdet Razakar at den hadde 200 000 medlemmer. Britiske rapporter oppga halvparten av dette.[6] Også India hevdet at Razakar hadde en styrke på 100 000, men tallet er sannsynligvis for høyt.[7]

Razakar var for det meste utrustet med umoderne våpen. Det er uklart hvorvidt og i tilfelle i hvilket omfang staten Hyderabad støttet Razakar med våpen, men Razakar fikk tilgang til gamle munnladingsvåpen i form av overskuddsmateriell fra hæren og politiet.[8] Etter delingen av India kom det anklager om våpensmugling fra Pakistan.[9]

Organisasjonen drev agitasjon, ble brukt for å trakassere politiske motstandere og hindubefolkningen.[10] Razakarene foretok også raid mot landsbyer og tog i Britisk India og i juli 1948 ble indiske soldater drept i et angrep.[11] Razakar deltok også i bekjempelse av bondeopprøret i Telangana. Organisasjonen ble fryktet av den hinduistiske, så vel som den muslimske delen av befolkningen.[12]

Som følge av Indias invasjon av Hyderabad i Operasjon Polo i september 1948 ble Razakars makt brutt. Indias offisielle tall oppgir at Razakar ble påført et tap på 1 373 mann. I alt 1 911 razakarer ble tatt til fange.[13] Organisasjonens leder, Kasim Razvi, ble arrestert og fengslet. Etter den indiske invasjonen ble razakarer arrestert og det fulgte det hevnaksjoner mot razakarer og andre muslimer.[14] De fleste ble ikke stilt for retten, men Razvi ble, sammen med fire andre, dømt for et angrep razakarene hadde i Bibinagar.[15]

Referanser rediger

  1. ^ Wilfred Cantwell Smith: «Hyderabad: Muslim Tragedy», Middle East Journal, bd. 4, nr. 1, 1950, s. 33.
  2. ^ Georg Morgenstierne: «Hyderabad og India», Aftenposten, morgenutgaven 22. september 1948, s. 3.
  3. ^ Lucien D. Benichou: From Autocracy to Integration: Political Developments in Hyderabad State (1938–1948), Hyderabad: Orient Longman, 2000, s. 180.
  4. ^ Smith, s. 43.
  5. ^ Smith, s. 45.
  6. ^ Benichou, s. 208.
  7. ^ Smith, s. 43.
  8. ^ Benichou, s. 208–209.
  9. ^ Benichou, s. 226.
  10. ^ Smith, s. 41–44.
  11. ^ Taylor C. Sherman: «The integration of the princely state of Hyderabad and the making of the postcolonial state in India, 1948–56», Indian Economic & Social History Review, bd. 44, nr. 4, 2007, s. 494.
  12. ^ Benichou, s. 209–210.
  13. ^ Benichou, s. 243.
  14. ^ Sherman, s. 497.
  15. ^ Sherman, s. 501–502.