Ratchis
Rachis.gif
Født8. århundreRediger på Wikidata
Cividale del FriuliRediger på Wikidata
Død8. århundreRediger på Wikidata
Monte CassinoRediger på Wikidata
Ektefelle TassiaRediger på Wikidata
Far Pemmo of FriuliRediger på Wikidata
Søsken AistulfRediger på Wikidata
Barn Epiphania of PaviaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse AristokratRediger på Wikidata
Nasjonalitet Republikken VeneziaRediger på Wikidata

Den langobardiske jernkrone
Ratchis avbildet på gullmynt, 744–749.

Ratchis (også stavet Rachis, Raditschs, Radics, Radiks), død etter 757, var hertug av Friuli fra 739 til 744 og konge i Det langobardiske kongerike fra 744 til 749.

BakgrunnRediger

Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] Fra 568 hersket de over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til 774 da frankerne under ledelse av Karl den store i samarbeid med pavekirken beseiret langobardene og de klarte aldri senere å etablere noe eget rike.

Veien til maktenRediger

Ratchis var sønn av hertug Pemmo av Friuli og hans hustru Ratperga.[2] Pemmo ble avsatt av kong Liutprant i 737 og Ratchis etterfulgte sin far som hertug. Han var gift med en romersk kvinne ved navn Tassia. Mens han var hertug ledet han personlig et felttog mot slaverne i Krain (i dagens Slovenia).

Kong Liutprand hadde i store deler av sin regjeringstid markert motstand og drevet krigføring mot pavekirken og Østromerriket som kontrollerte områder i Italia. På slutten av hans regjeringstid, i 740-årene, var Ratchis en leder i en pavevennlig opposisjon som vokste fram.[3] Liutprand døde i 744 og hans nevø Hildeprand ble av aristokratiet i Pavia (langobardrikets hovedstad) utnevnt til etterfølger i nærvær av den langobardiske hæren. Han hadde som sin onkel markert seg som tydelig motstander av både Østromerriket og pavestolen, men han ble etter noen få måneder styrtet i en oppstand ledet av Ratchis som raskt sluttet fred med paven.[4] Ratchis skaffet seg kontroll over de nordlige provinsene i Italia med støtte fra en del av den langobardiske adelen. Han styrte i fred med det bysantinskstyrte Eksarkatet Ravenna, men etter press fra enkelte av hans støttespillere invaderte han i 749 Hertugdømmet Pentapolis som lå under Ravenna og beleiret byen Perugia.[5] Pave Zacharias klarte å overtale ham til å avslutte beleiringen, men med dette mistet han støtte fra hertugene og de avsatte ham i en forsamling som ble holdt i Milano samme år. De innsatte hans bror Aistulf som konge. Ratchis prøvde å motsette seg avsettelsen, men han ble tvunget til å flykte til Roma hvor han ble munk og han tilbrakte noen år i klosteret Monte Cassino sør for Roma.

Da Aistulf døde i 756 forsøkte han igjen å bli konge over langobardene. Med hjelp av adelen i Nord-Italia fikk han kontroll over kongepalasset i Pavia, men han ble slått av hertug Desiderius i Toscana som var støttet av pave Stefan II (pave Zacharias var død i 752) og frankerne med kong Pipin den yngre. I 757 måtte Ratchis igjen trekke seg tilbake til et kloster, enten Monte Cassino eller Cervaro.

ReferanserRediger

KilderRediger

  • Cornelius Tacitus (1968). Agricola og Germania. Aschehoug & Co. 
  • Paulus Diaconus (1897). Langobardernes Historie (dansk). Oversatt av Gustav Bang. Selskabet for historiske kildeskrifters oversættelse. 
  • Jan T. Hallenbeck (1982). Pavia and Rome: The Lombard Monarchy and the Papacy in the Eighth Century; i Transactions of the American Philosophical Society, New Series, vol. 72, issue 4. 
  • Thomas F. X. Noble (1984). The Republic of St. Peter: The Birth of the Papal State, 680–825. Philadelphia, Pennsylvania: University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-1239-8. 

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Hildeprand 
Konge av langobardene
(744–749)
Etterfølger:
 Aistulf