Purkering
Purkering er et driftsopplegg i landbruket. En produsent med en større besetning purker leier ut høydrektige purker til mindre produsenter for smågrisproduksjon eller slakteproduksjon. Produsenten med den store besetningen fungerer som nav i ringen og oppdretterne fungerer som satellitter. Purkene eies av produsenten som er nav, men grisungene eies av bonden som får dem og forer dem opp. Når grisungene er avvendt, går purka tilbake til navet for å bli inseminert på nytt.
Hver deltaker i purkeringen har selvstendig ansvar for økonomien i driften. Derfor er en purkering ikke betraktet som samdrift. Likevel gir driftsformen en stordriftsfordel og en rasjonalisering ved at smågrisproduksjonen ikke blandes sammen med purkene i deres drektighetsperiode. Dermed er det mulig for bonden som er nav i purkeringen å ha langt flere purker enn det ellers ville ha vært mulig å ha. Satellittprodusentene kan spesialisere seg på smågrisoppdrett og trenger ikke bruke tid på stell av purkene utenom fødsel og ammeperiode.
Det er en grense for hvor mange griser man kan ha i et slikt nav uten konsesjon. Ved mindre enn 35 avlspurker trenger man ikke søke konsesjon, men det kan innvilges konsesjon for inntil 300 avlspurker i navet. Navet kan ikke ligge på tomt utskilt fra et bruk, men må høre til gårdsdriften på en bondegård. Det er bare gårdbrukere som kan være med i en purkering.