Pseudoarbejde (med undertittelen Hvordan vi fik travlt med at lave ingenting) er en dansk debattbok utgitt i 2018 som er skrevet av filosofen Anders Fogh Jensen og antropologen Dennis Nørmark. I boken gjør forfatterne seg til talsmenn for at en betraktelig del av det arbeidet som utføres på såvel offentlige som private arbeidsplasser dypest sett er tidsspille, fordi det er verdiløst, både for den enkelte medarbeider, for virksomheten og for samfunnet, og dermed å betrakte som pseudoarbeid (pseudoarbejde).[1] En annen viktig tese i boken er at arbeid kan være unyttig selv om det er noen som vil betale for å få det utført.[2]

Pseudoarbejde
Forfatter(e)Dennis Nørmark,
Anders Fogh Jensen
SpråkDansk
Sjangerdebattbok om arbeidsmarkedsforhold
Utgitt2018
Originalutgave2018
ForlagGyldendal
Sider294


Bakgrunn rediger

Forfatterne hadde aldri møtt hverandre før da de den 5. juli 2013 deltok i en diskusjon i programmet DeadlineDR2. Diskusjonen dreide seg om den svenske sosiologen Roland Paulsens undersøkelse av arbeidsforhold blant kunnskapsarbeidere, konsulenter og kontorfolk. Mange av Paulsens respondenter hevdet i undersøkelsen at deres arbeid ikke var særlig konkret, meget vanskelig å måle, og at de en stor del av arbeidstiden ikke utførte så meget.[3]

I slutten av 2016 startet Fogh Jensen og Nørmark et samarbeid for å undersøke Paulsens påstand nærmere. De etablerte et felles bokprosjekt, og under arbeidet med boken skapte de begrepet pseudoarbejde.[4]

Innhold rediger

Problemet med pseudoarbejde er, at dygtige mennesker og hele afdelinger spilder deres tid med at fortælle, hvad de har tænkt sig at gøre, og hvad de er i gang med at gøre i stedet for bare at gøre det.

- citat fra bogen[5]

Bokens første del handler om hvorfor den ukentlige arbeidstiden ikke har blitt kortere siden 1990, mens den i det tyvende århundre gikk jevnt nedover. I Danmark var den ukentlige arbeidstiden i 1900 på 60 timer, og så sank den til 56 timer i 1915, 48 timer i 1958, 40 timer i 1976 og til 37 timer i 1990. Siden er intet skjedd. Økonomen John Maynard Keynes forutsa i en tale holdt i 1930 at den ukentlige arbeidstid på grunn av teknologi og generell velstand i 2030 ville ha falt til 15 timer. USAs senat utga i 1960-årene en rapport som forutsa at en arbeidsuke på 14 timer ville være realistisk i år 2000.[6]

Bokens annen del gjengir intervjuer med en rekke personer, stort sett anonyme, som i sitt arbeid på den ene eller annen måte opplever at de spiller tiden. Et av intervjuobjektene er en marketing-direktør, hvis medarbeidere reelt kun var beskjeftiget med å forberede julesalget, og som direktøren derfor måtte oppkonstruere mer eller mindre likegyldige oppgaver til resten av året.[7] Et annet intervjuobjekt er kommunikasjonsmedarbeideren som bruker en meget stor del av sin tid på å forutsi mulige fremtidige, men ennå ikke inntrufne, problemer som vil kunne ramme investorer, kunder, potensielle kunder, medarbeidere, politikere og konkurrenter, og deretter å utarbeide handlings- og kriseplaner for å kunne takle de potensielle problemene.[8] Et tredje intervjuobjekt er IT-direktøren i et firma som har innført firedagers arbeidsuke, fordi undersøkelser viser at folk som arbeider på kontor typisk bruker halvparten av sin 37-timers arbeidsuke på møter og e-poster, blant annet fordi de færreste arbeidsplasser har retningslinjer for hvordan medarbeiderne skal håndtere sine respektive Outlook-konto.[9]

Bokens tredje del inneholder råd om hvordan man kan komme pseudoarbeidet til livs, som medarbeider, som leder og som samfunn.[10]

Litteratur rediger

Referanser rediger

  1. ^ Poulsen, Bo. «Forfatterpar i opsang til danskerne: Det er pseudoarbejde, og det er et gigantisk samfundsproblem». www.bt.dk (dansk). Besøkt 9. januar 2019. 
  2. ^ Nørmark og Jensen (2018), s. 10
  3. ^ Nørmark og Jensen (2018), s. 8
  4. ^ Nørmark og Jensen (2018), s. 11
  5. ^ Nørmark og Jensen (2018), s. 174
  6. ^ Nørmark og Jensen (2018), s. 19-21
  7. ^ Nørmark og Jensen (2018), s. 72
  8. ^ Nørmark og Jensen (2018), s. 149
  9. ^ Nørmark og Jensen (2018), s. 176
  10. ^ Nørmark og Jensen (2018), s. 13