Propelldrevet bil
Propelldrevet bil er et bilkjøretøy med luftpropell som fremdrift istedenfor motordrevne hjul. Et lite brukt ord, propellbil, brukes om både lekebiler med propell og biler med propell. De fleste var privatbygd, men noen få eksemplarer kom i produksjon, med etterfølgende kjøretillatelse av myndigheter, som i Frankrike fram til 1926. De propelldrevne bilene har liten virkningseffekt i sin fremdrift sammenlignet med ordinære biler, ettersom det ikke er noen kraftoverføring mellom motoren og hjulene.
Historie rediger
Noen av de første propelldrevne bilene i historien var ment som testkjøretøyer for å teste nyutviklede flymotorer i flyvningens barndom, som da en bil fikk en flymotor med tobladet propell montert på lasteplanet. Den ble testet på motorbanen i Brooklands i Storbritannia i 1911. Motoren ble bygd av All-British Engine Company (ABC) og var en åttesylindersmotor i V-form med en ytelse på 80 hestekrefter.
Fram til krigsutbruddet i august 1914 ble ideen om luftpropelldrift på biler tatt opp av det franske militæret. På de store sandørkenene i Fransk Afrika hadde man ikke terrenggående kjøretøyer eller motorkjøretøyer som kunne ta seg ut på åpent lende. Dermed kom man på ideen om å montere propell på en eksisterende bil, som dermed kunne «glide» på sandunderlag uten at hjulene grov seg ned. Ett eksemplar hadde en meget stor seksbladet propell, og skal etter sigende være bygd av løytnant Lafarque/Lafargue. Britene kom til den samme konklusjonen som franskmennene, at det ikke var mulig med hjuldrift på sandunderlag, og tillot dermed konvertering av en Sizaire-Berwick bil hvor hele bakdelen var tatt bort til fordel for en stor flymotor av merket Sunbeam på 110 hestekrefter. Bare et eksemplar, som ble kalt «Wind-Wagon», ble bygd og testet i 1915.[1]
I mellomkrigstiden dukket biler med propelldrift opp av og til, stort sett som engangsforsøk i flere land, deriblant Frankrike, Storbritannia og USA. Ett av disse eksemplene var Helicron, bygd i Frankrike i 1932 da en bil ble konvertert for propelldrift. Det hadde vært eksempler på at biler fikk propelldrift i mangel på egnet motor, som med den tyske konseptbilen Schlörwagen (en) som ble bygd i 1939 som et aerodynamisk testkjøretøy. I 1942 ble en flymotor av sovjetisk opprinnelse montert på denne bilen.[1] Et litt større kjøretøy, bygd i delstaten Iowa i USA i 1932, ble kalt Road Zeppelin, et slags bussliknende kjøretøy med propellmotor som assistansemotor.[2]
I etterkrigstiden ble biler med propelldrift utviklet blant annet av Clifford Robbins i Yeovil, Somerset i 1955 og Eugenio Grosovich sammen med Gianfranco Bricci som bygde et eget originalt kjøretøy i Argentina som Aerocar i 1955. I Brasil ble en propelldrevet bil offentliggjort i São Paulo i året 1968. Den var utviklet av Centro Universitario da Fei som en konseptbil med en firesylindret motor av merket Gordini. Den er sagt å ha amfibiske egenskaper, og skulle kunne nå 20 km/t på vann.[1]
Leyat-bilene rediger
Den meste kjente propelldrevne bilen i historien var Michael Leyats Helica, som var satt i produksjon fra 1919 til 1925. Til sammen ble 30 eksemplarer bygd, hvorav bare to er bevart for ettertiden.
- 1913: Hélicocycle, trehjuls bil, et enslig eksemplar
- 1915: Hélicocycle, improvisert variant, et enslig eksemplar
- 1919: Hélica, firehjuls bil, 6 eksemplarer
- 1921: Hélica, improvisert variant, 10 eksemplarer bygd med kabin, 3 eksemplarer som kabriolet
- 1925: Propelldrevne skinnebil for gruvevirksomhet i Fransk Kongo, 1 eksemplar
- 1927: Rekordbil på tre hjul, 1 eksemplar. 170 km/t ble oppnådd på Montlhéry den 7. september 1927
Galleri rediger
-
Schlörwagen med russisk flymotor -
Leyat Helica bil, 1921 i Musée des Arts et Métiers. -
Wind Wagon 1929
