Politiprovokasjon

Politiprovokasjon tilhører den ulovfestede rett (ikke nedskrevne rett) og beskriver ulike situasjoner der en polititjenestemann forsøker å fremprovosere en lovovertredelse.

NorgeRediger

I Norge er politiprovokasjon både forbudt og frifinnelsesgrunn i retten, hvis den kriminelle handling ellers ikke ville ha blitt begått.

Formålet med provokasjonenRediger

En provokasjon kan ha flere formål: fremskaffing av bevis, avverge straffbare handlinger eller få tak i stjålne gjenstander.

Vilkår for at provokasjon kan benyttesRediger

Vilkårene for bruk av provokasjon varierer. Ved fremskaffing av bevis er vilkårene strengest, sml. straffeprosessloven § 226.[1]

Flere vilkår må være oppfylt for at provokasjon skal kunne tillates. Vilkårene avgjøres av de prosessuelle grunnkrav, dvs. grunnleggende krav som stilles i forbindelse med straffeprosess. Disse prosessreglene har som grunnleggende forutsetning å beskytte innbyggernes rettssikkerhet.

En politiprovokasjon regnes altså som en del av straffeprosessen, selv om den i Norge ikke er regulert av nedskrevet lov. Som en del av straffeprosessen skal provokasjonen utføres på en hensynsfull måte. Maktmisbruk må ikke forekomme. Det skal være et godt forhold mellom graden av provokasjon som anvendes og det mål som ønskes oppnådd med provokasjonen.

Et absolutt vilkår (det såkalte grunnvilkåret) er at provokasjonshandlingen ikke må fremprovosere en straffbar handling som ikke ville ha blitt begått hvis provokasjonen ikke hadde funnet sted.[2]

Politiet må innhente tillatelseRediger

Politiet må innhente tillatelse til den provokative handling fra statsadvokaten i politidistriktet. Det er ikke tillatt for politiansatte å fremprovosere ulovlige handlinger uten at tillatelse er innhentet.[3]

ReferanserRediger

LitteraturRediger