Ploging er en skiteknikk som lar skiløperen redusere farten. Teknikken består i at skiløperen danner nettopp en «plog» ved å stille skiene i en V-form, for å oppnå en bremsende effekt gjennom å bruke hofte-, lår- og leggmuskulaturen til å skape et trykk mot underlaget. Dette lar også plogeren styre ved å legge mer vekt på en av skiene: legger plogeren mest vekt på høyre ski, svinger hun til venstre; legger hun mest vekt på venstre ski, svinger hun til høyre.

TeoriRediger

Ploging inngår sammen med å sitte i hocke og den enda mer sammenkrøpne «eggestillingen» i kategorien utforteknikker innen langrennssporten, men skiller seg fra øvrige ved at den er ment å redusere farten istedenfor å optimalisere eller øke fremdrift. Derfor omtales ploging gjerne av teoretikere[hvem?] som en «destruktiv» teknikk, i motsetning til teknikker som skaper fremdrift, som omtales som «konstruktive» teknikker.[trenger referanse]

UndersøkelserRediger

Adferdsforskere[hvem?] har foretatt to undersøkelser om hvorfor skiløpere ploger: en studie ble utført ved å granske TV-bilder fra 50 og 30 km fellesstart i OL i Vancouver; den andre studien ble utført av observatører utplasset på toppen av «Slaktern» ved Blankvann i Nordmarka. Den første studien[trenger referanse] viste at eliteutøverne,[hvem?] selv om de opererte i til dels svært tette felt i høy fart, kun ploget hvor det var hensiktsmessig (taktisk) å redusere farten, og heller valgte å styre unna hindringer gjennom raskere konstruktive teknikker. Studien viste videre at plogingstakten var noe høyere hos dameløperne, men bare blant de bakerst i feltet.

«Nordmarksstudien»[trenger referanse] viste en langt høyere grad av ploging, selv blant skiløpere med uhindret ferdsel. På bakgrunn av disse studiene konkluderte forskerne[hvem?] med at inntil 60 % av all ploging skyldes manglende skiferdigheter (ettersom ploging nesten ikke forekom blant eliteløperne), at 35 % av all ploging skyldes forsiktighet (basert på at enkelte av de dårligste dameløperne, også blant eliteløperne, valgte å ploge unødig), at 4 % av ploging skyldes taktiske eller familiære hensyn, og at kun 1 % av all ploging er nødvendig.

Nord-Amerikanske psykologer, som har hatt mulighet til å sammenligne vinnerinstinkt og skiferdigheter blant studenter, har basert på en undersøkelse utført i lett terreng, lansert en teori om at ploging kan være et tegn på manglende vinnervilje.

Ploging i MarkaRediger

Skiforeningen har siden sent på 1990-tallet unnlatt å sette spor i enkelte utforbakker i Marka.[hvor?] Formålet har ganske sikkert vært å øke sikkerheten ved å gjøre det lettere å ploge. Hensikten er god, men enkelte[hvem?] vil hevde at foreningen dessverre bruker dette virkemiddelet for ofte; ettersom mange opplever en bakke uten spor nærmest som et påbud om å senke farten, ploger mange ofte i bakker hvor det ville vært tilstrekkelig å unnlate å sette seg i hocke. Løypenettet blir derfor opp-ploget i altfor stor grad, noe som medfører økt faregrad, og ikke mindre.

Ploging har også den uheldige effekt på løypene at snøen skyfles til side og, ved gjentatt ploging, etterlater snøfonner som er vanskelige å styre i i utkanten av sporet, og et svært tynt til ikke-eksisterende snø- eller is-lag i midten av sporet. Selv om ploging kan oppleves trygt for den indviduelle ploger, vil plogeren kunne skape farligere situasjoner for den som kommer etter seg; er først sporet ploget opp til det ugjenkjennelige, vil det også være vanskelig å foreta en bråstopp i form av full skrens. Plogeren bør derfor forsøke å ploge i utkanten av sporet, og ikke i midten, slik at snøen skyfles inn i og ikke ut av løypen.

Det må imidlertid ikke være tvil om at enhver skiløper står fritt til å ploge når den måtte ønske.