Pewter

Pewter (av engelsk pewter; uttales pjˈu:tə, pjuter) er en formbar metallegering ofte brukt til bordbestikk, osv. Legeringen består hovedsakelig av tinn (85–90 %), med det resterende bestående av 10–15 % bly, eller av 2–8 % antimon, 1,5–7 % kobber, samt noe vismut.^[1] Sølv kan også brukes i legeringen. Kobber og antimon brukes som herdere, mens bly er vanlig i dårligere grader av pewter, som har en blåaktig fargetone. Metallegeringen har et lavt smeltepunkt, rundt 170–230 °C, avhengig av den nøyaktige metallblandingen.^[2]

Etymologi rediger

Norsk gaffelhåndtak i pewter; de tre motivene er henholdsvis fra topp til bunn: Olav den hellige, hans menn, og et vikingskip.

«Pewter» kommer av engelsk pewter. Den engelske formen er antagelig en variant av ordet spelter, et begrep brukt om sinklegeringer (og opprinnelig på folkemunne et navn på sink).^[3]

Historie og bruk rediger

Pewter ble først brukt rundt starten på bronsealderen i Det nære østen. Det eldste stykke pewter funnet er fra en egyptisk grav fra 1450 f.Kr.^[4]

Pewter var brukt i oldtiden av egyptere, og senere av romerne, og begynte å bli utbredt brukt i Europa i middelalderen,^[5] fram til de forskjellige utviklingene innen keramikk- og glassproduksjon på 1700- og 1800-tallet. Pewtergjenstander finnes ofte i kirker. Pewter var det fremste servisemateriale fram til porselenproduksjonen overtok; masseproduksjon av keramikk-, porselen- og glassvarer har erstattet pewter i dagligdags bruk. Pewtervarer blir fortsatt produsert, hovedsakelig som dekorative gjenstander. Pewter ble også brukt rundt Øst-Asia. Selv om visse gjenstander fortsatt eksisterer,^[6] er romerske pewter sjeldent.^[7]