Pavel Pestel

Pavel Ivanovitsj Pestel (russisk: Павел Иванович Пестель, født 24. juni 1793 i Moskva, død 13. juli 1826 i St. Petersburg) var en russisk offiser og dekabrist.

Pavel Pestel
Født		24. juni 1793 Moskva
Død		13. juli 1826 (33 år) Peter-Paulus-festningen
Beskjeftigelse		Militært personell, revolusjonær, dekabrister
Utdannet ved		Pasjekorpset
Far		Ivan Borisovitsj Pestel
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Medlem av		Frelsesunionen Union of Prosperity Southern Society frimureri
Utmerkelser		6 oppføringer 2. klasse av Sankta Annas orden 4. klasse av Sankt Vladimirs orden Gullsverd for tapperhet Ridder av Leopoldsordenen Pour le Mérite Ridder av Karl Friedrich militære fortjenstorden
Signatur
Pavel Pestel på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Pavel Pestel var sønn av Ivan Borisovitsj Pestel (1765-1843). Han ble oppfostret i Dresden, og senere i pasjekorpset i St. Petersburg.^{[trenger referanse]}

Militær

Han deltok i fedrelandskrigen i 1812 mot Napoleon I og hans invasjonsstyrker, og ble såret ved Vilnius. Etter at han var restituert ble han rekruttert som adjutant til greve Pjotr Christianovitsj Wittgenstein, utmerket seg i slagene ved Leipzig, Bar-sur-Aube og ved Trois.^{[trenger referanse]}

Senere bodde han hos greve Wittgenstein i Tultsjin, hvorfra han foretok reiser til Bessarabia for å samle informasjon om grekernes misnøye med tyrkerne, og for å forhandle med Moldavas herskere (1821).

I 1822 ble Pestel overført med obersts grad til Vjatskijregimentet, som da befant seg i stor uorden.^{[trenger referanse]} Innen et år var omme hadde han fått skikk på det.^{[trenger referanse]} tsar Aleksander I sa etter å ha inspisert regimentet: «Ekstraordinært, på prikk likt en garde» og belønnete Pestel med 3 000 hektar mark.^{[trenger referanse]}

Hemmelige selskaper

Fra og med 1816 var Pestel med i forskjellige frimurerselskap og var senere en av grunnleggerne av Frelsesunionen (1817). Han hadde til og med forfattets dets statutter.^{[trenger referanse]} Snart ble han aktivt med i det sørlige hemmelige selskap, der han snart ble selskapets leder takket være sin intelligens, sine allsidige kunnskaper og takket være at han var i besittelse av talens gave (noe hans samtidige vitner om nesten alle som en).^{[trenger referanse]} Takke være sin veltalenhet overbeviste han i 1825 det hemmelige selskapet i St. Petersburg om å virke i samme ånd.^{[trenger referanse]}

Hans overbevisninger kom til uttrykk i den av ham sammenstilte Russkaja Pravda («den russiske sannhet»). Dette prosjekt som var skrevet i republikansk ånd kan sammen med Nikita Muravjovs regnes som de viktigste uttrykk for idéene hos det hemmelige selskapet, selv om intet av dette var bindende for selskapets medlemmer.^{[trenger referanse]} Pestel selv, ifølge hva Jakusjkin har gjengitt, hadde ved sammenstillingen av Russkaja Pravda som eneste mål å forberede seg for sin virksomhet i Riksdumaen (земская дума).^{[trenger referanse]} Russkaja Pravdas viktigste side var Pestels funderinger om Russlands indre oppbygning, både den politiske og økonomisk, som Nikolaj Turgenjev kalte for «sosialistiske ideer».^{[trenger referanse]} Utredningskommisjonen som senere kom inn i bildet bygde opp sine anklager mot Pestel og visse andre nettopp rundt Russkaja Pravda-materiale.^{[trenger referanse]}

Av Pestels bevarte brever er det tydelig at han var glad i og omtenksom overfor sine foreldre.^{[trenger referanse]}

Dekabristopprøret

Straks erter den 14/26. desember 1825 ble han arrestert på vei til Tultsjin og etter et seks måneders langt fengselsopphold i Peter-Paulfestningen ble han dømt til døden ved hengning, trekking og kvartering. Dommen ble modifisert i metode, men den 13./25. juli 1826 ble han hengt. Ifølge en offiser vitnesmål sa Pestel innen avrettelsen de følgende profetiske ord: «Det man sår både må og kommer smått om senn å vokse opp».^{[trenger referanse]}

En ganske sympatiserende beskrivelse av Pestel finnes i greve P.D. Kiseljovs «Nedtegnelser» fra (1823).^{[trenger referanse]} Enda varmere er greve Wittgensteins ettermæle om han i «Det russiske arkiv» (1870).^{[trenger referanse]}

Litteratur

• Natan Edelmann: Verschwörung gegen den Zaren. Porträts der Dekabristen. Verlag Progress, Moskau 1984, ISBN 3-7609-0860-8.
• G. Favstov (red.): Vosstanie Dekabristov. Dokumenty Tom VII. Gosudarstvennoe izdatel’stvo politiceskoj literatury, Moskva 1958.
• Olga Forsch: 1825 – Roman einer Verschwörung. Übers. v. Rainer Rosenberg. Verlag der Nation, Berlin 1966.
• Norbert Henke: Verfassung (Grundgesetz) der Union der sozialistischen Sowjetrepublik vom 7. Oktober 1977. Eine einführende, erläuternde und vergleichende Studie. Verlag Peter D. Lang GmbH, Frankfurt am Main 1981, ISBN 3-8204-6745-9.
• Ludwig Kulczycki: Geschichte der Russischen Revolution. Band I. Übers. Anna Schapire-Neurath. Friedrich Andreas Perthes A.G., Gotha 1910.
• I. Pavel Pestel’: Russkaja Pravda. In: Gerhard Dudek (Hrsg.): Die Dekabristen. Dichtungen und Dokumente. Insel-Verlag, Leipzig 1975.
• F. Rehak (overs.): Die große Sowjet-Enzyklopädie. Reihe Geschichte und Philosophie, Band 28. Die Dekabristen. Rütten & Loening, Berlin 1954.
• Patrick O'Meara: The Decembrist Pavel Pestel. Russia’s First Republican. Palgrave Macmillan, New York 2003.
• Michael Wolkonskij: Die Dekabristen. Übers. Waldemar Jollos. In: W. Jollos (Hrsg.): Russische Reihe I. Geistesgeschichte. Dritter Band. Artemis Verlag, Zürich 1946.
• N. M. Lebedjew: Pestel – Ideolog i rukowoditjel dekabristow. Verlag „Mysl“, Moskau 1972.
• O. I. Kijanskaja: Pavel' Pestel': Oficer, razvedchik, sagovorshchik. Paralleli, Moskva 2002.
• Joachim Winsmann: Die Brüder Christi in Russland. Norderstedt 2004, ISBN 3-8334-1061-2.

Eksterne lenker

• Pestel, Pavel Ivanovitj i Nordisk familjebok (2. utgave, 1915)