Paruresis, også sjenert blære, er en type fobi der den lidende sliter med vannlating i tilstedeværelse av andre, for eksempel i et offentlig toalett. Problemet kan oppstå både om tilstedeværelsen av andre er ekte eller innbilt. Lidelsen rammer oftest menn, men også kvinner. Paruresis er antatt å være svært vanlig, og blant fobier rangert som nummer to bak frykten for å tale for forsamlinger.[1]

Statuen Manneken Pis

Tilsvarende tilstand som påvirker avføring kalles parcopresis.

Påvirkning rediger

 
Urinprøver levert under observasjon kan være problematiske for personer med paruresis.

Det er ikke uvanlig med enkeltstående episoder av vanskeligheter i urinering der andre mennesker er i umiddelbar nærhet, eller ved urinering i ukjente eller uvanlige omgivelser. Paruresis som syndrom eller lidelse går derimot langt utover vanlig skyhet, sjenanse eller frykt for eksponering.

I alvorlige tilfeller klarer en person med paruresis bare å urinere hjemme og alene, i kjente omgivelser. Noen må gjennom prosessen med blærekateterisering for å få tømt urinblæren.[1]

Selv om de fleste med paruresis rapporterer at de utviklet tilstanden i tenårene, og oppdager det gjerne i skolesammenheng, det kan slå til enhver alder. På grunn av ulike nivåer av alvorlighetsgrad fra en person til en annen, er noen menneskers første opplevelse av problemet første gang de skal avgi urinprøve til en medikament test. Mange kvinner er uvitende om at de underlagt et nivå av paruresis. I omtale om kvinner og urinering vektlegges andre lidelser, urininkontinens eller hyppig vannlating.

Noen mennesker takler situasjonen ved bevisst å holde på urinen, eller ved å avstå fra å drikke væske. Det er også vanlig å oppsøke avskjermede områder, eller offentlige toaletter med enkeltrom, eller låsbare avlukker.

Alvorlige tilfeller av lidelsen kan påvirke en persons livskvalitet markant, og være svært styrende i hverdagen og begrense aktivitet og frihet. Alvorlig syke vil ikke kunne reise langt fra sine hjem eller være i stand til å etablere intime relasjoner. I noen tilfeller kan ikke personen urinere selv i sitt eget hjem, dersom noen andre kan bli hørt å være der. Psykologhjelp, terapi eller støttegrupper kan bidra til å håndtere situasjonen. Ulike pusteteknikker og mentale rutiner er blant metodene som nyttes i terapien. Rennende vann eller annen lyd som overdøver lyden av egen urinering har vist seg å fungere for noen.

Ifølge prosedyrene for dopingtesting innen sport, slik de er satt av World Anti-Doping Agency (WADA), tar ikke hensyn til tilstanden.

Begrepsdannelse rediger

Begrepet Paruresis ble etablert av Williams og Degenhart (1954) i deres avhandling "Paruresis: a survey of a disorder of micturition", publisert i Journal of General Psychology 51:19-29. Studien sjekket 1 419 høgskolestudenter og fant at 14,4 % hadde erfart paruresis, enten gjennom enkeltepisoder, eller varig.

Andre begrep rediger

Paruresis omtales også som shy bladder syndrome, stage fright (sceneskrekk), pee fright (tisse-angst), urofobi og det mer medisinske begrepet psychogenic urinary retention.

Referanser rediger

  1. ^ a b betterhealth.vic.gov.au: Paruresis - shy bladder syndrome - Better Health Channel Arkivert 2. september 2006 hos Wayback Machine.

Eksterne lenker rediger