P-sprøyte

P-sprøyten er et prevensjonsmiddel i injeksjonsform.

EgenskaperRediger

Foreløpig er p-sprøyten bare tilgjengelig for kvinner i form av preparatet Depo-Provera som inneholder progestinet medroksyprogesteron. Siden det er et rent progestinpreparat (ikke østrogen) er effekten og bivirkningene omtrent som for minipille, men det er et langt sikrere prevensjonsmiddel med en Pearl index på 0,3. Sprøyten settes intramuskulært av lege eller på en helsestasjon. P-sprøyte kommer inn under bidragsordningen for hormonelle prevensjonsmidler til kvinner mellom 16 og 20 år.

P-sprøyte til dyr har vært i bruk i Norge siden slutten av 1960-tallet.

Fordeler og ulemperRediger

P-sprøyten er velegnet for personer som ikke kan bruke prevensjonsmidler som inneholder østrogen, eller for personer som ikke ønsker eller har problemer med å huske å ta p-pille hver dag. Siden det dreier seg om en injeksjon, er den fremste ulempen at man ikke kan avbryte behandlingen raskt dersom bivirkninger inntrer. For å se om bivirkninger kan bli problematisk, kan det ofte være en fordel å ta et preparat i tablettform som inneholder progestin (minipille) en periode før den første injeksjonen.

Uregelmessige menstruasjonsblødninger er den vanligste bivirkningen, men ofte forsvinner menstruasjonen fullstendig etter en tid. Det er vist at medroksyprogesteron gir lavere bentetthet, og det er derfor mistanke om at p-sprøyten kan gi benskjørhet. En har imidlertid ikke klart å påvise økt forekomst av benskjørhet hos p-sprøytebrukere.

P-sprøyten må tas hver tredje måned for å være effektiv, men dersom man ønsker å bli gravid etter bruk av p-sprøyte, kan man regne med at det går 4 til 31 måneder (gjennomsnittlig 10 måneder) etter siste sprøyte, før eggløsningen kommer igang igjen og graviditet kan inntreffe.

HistoriskRediger

P-sprøyten ble utviklet i USA på 1960-tallet. Depo-Provera ble først utviklet som en behandling mot livmorhalskreft.

P-sprøyte var lenge forbudt i USA og Storbritannia grunnet den forhøyede risikoen for livmorhalskreft. Depo-Provera var derimot i utstrakt bruk i u-land, og hyppig brukt i Maos Kina. I 1982 var Depo-Provera i bruk i ca. 80 land, av dem 72 u-land. I 1980 ble det varslet om tvangslignende bruk av Depo-Provera på kambodsjanske flyktninger i Thailand.[1] Selskapet bak Depo-Provera, Upjohn, har innrømmet at de mellom 1971 og 1976 betalte 4 millioner dollar i bestikkelser til embedsmenn i utenlandske regjeringer og sykehus, og i den samme perioden økte salget av Depo-Provera dramatisk.[2]

Depo-Provera ble tilgjengelig i Norge i 1964.[3] Preparatet ble i mange år hovedsaklig brukt av rusmisbrukere og psykisk utviklingshemmede[4]. Friske kvinner ble frarådet å bruke preparatet grunnet blødningsforstyrrelser som bivirkning samt at flere studier viste økning i risiko for livmorhalskreft ved bruk av p-sprøyte. Depo-Provera er blitt brukt som behandling mot endometriose.

Depo-Provera ble i Sverige godkjent (med visse restriksjoner) som prevensjonsmiddel etter mange års debatt i 1981.

I Norge har p-sprøyte vært lite brukt som prevensjon. En norsk prevensjonsstudie fra 1998 viste at 0,7 % av kvinner mellom 20-44 år brukte p-sprøyte som prevensjonsmiddel.[5] Det skjedde en dramatisk endring i 2002 da bruken økte med 21% fra det foregående året.[6] En norsk studie fra 2013 viste en klar nedgang av nye p-sprøytebrukere fra 2005 til 2008, og at de fleste p-sprøytebeukere var kvinner under 25 år[7] på tross av at dette er den aldersgruppen hvor man er mest skeptisk til langtidsbruk av p-sprøyte, grunnet dens usikre langtids beinmineraltetthetspåvirkning.

P-sprøyte for mennRediger

Det pågår omfattende forskning for å utvikle p-sprøyte for menn, men dette ligger noe frem i tid. En større studie fra 2016 viste at et hormonpreparat bestående av progestagen og testosteron er 96% effektiv og gir få og milde bivirkninger.[8]

Depo-Provera blir i enkelte land benyttet til kjemisk kastrasjon av mannlige seksualforbrytere.

ReferanserRediger

  1. ^ «Flyktninger tvangsinnsprøytes med omstridt prevensjonsmiddel». Arbeiderbladet. 18.10.1980. 
  2. ^ Lykkepillen. s. 36. ISBN 8253012322. 
  3. ^ Floreman, Ylva (1982). Lykkepillen. ISBN 8253012322. 
  4. ^ Seksualitet og psykisk utviklingshemming. Gyldendal. 1993. 
  5. ^ Wichstrøm, Lars (30. oktober 2009). «Ung i Norge». Norsk Epidemiologi. 3. 12. ISSN 0803-2491. doi:10.5324/nje.v12i3.371. Besøkt 30. juni 2021. 
  6. ^ «Færre aborter blant tenåringene». Aftenposten. 09.05.2003. 
  7. ^ Roksvaag, Ingvild (2014). Bruk og forskrivning av p-sprøyte - Norge, 2005-2008. Universitetet i Tromsø. 
  8. ^ «P-sprøyte for menn nesten like sikker som p-piller». Forskning.no. 05.11.2016. 

Eksterne lenkerRediger