Åpne hovedmenyen
Oskar Grippenberg
Oskar K. Grippenberg.jpeg
Født1. januar 1838
Ikalis
Død25. desember 1915 (77 år)
St. Petersburg
Beskjeftigelse Militær
Nasjonalitet Storfyrstedømmet Finland
Utmerkelse
11 oppføringer
Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, 1. klasse av Sankta Annas orden, 3. klasse av Sankta Annas orden, Den hvite ørns orden, 1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen, 2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen, 2. klasse av Sankt Vladimirs orden, 3. klasse av Sankt Vladimirs orden, gullsverd for tapperhet, 3. klasse av St. Georgordenen, 4. klasse av Sankt Georgsordenen

Oskar-Ferdinand Kazimirovitsj Grippenberg (opprinnelig Oskar Ferdinand Casimir Gripenberg, russisk: Оскар-Фердинанд Казимирович Гриппенберг, født 13. februar 1838 i Ikalis i Storfyrstedømmet Finland, død 7. januar 1916 i St. Petersburg i Russland) var en finlandssvensk-russisk offiser.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Oskar Grippenberg var sønn av de finlandssvenske Uddo Sten Casimir Gripenberg og Maria Wilhelmina Elisabeth Ladau. Faren var adelsmenn i Det russiske rike.

Militær karriereRediger

Oskar Grippenberg ble i 1855 offiser ved et russisk regiment. Han deltok i felttoget i Polen 1863-64 samt med anerkjent tapperhet i felttoget mot Bukhara 1866-68. Å 1877 ble han som oberst utnevnt til kommandør for andre gardesskarpskyttebataljon og til keiser Aleksander IIs vingadjutant. Han ble under den russisk-tyrkiske krig 1877-1878 sendt til krigsskueplassen i Det osmanske rike og utmerket seg i flere slag for tapperhet. Som sjef for den moskovittiske garde slo han tilbake etter harde kamper tyrkerne ved Arabakonak den 30. november 1877, hvorved russerne kunne beholde og forsere veiene til Østrumelia fra Orhanie og Etropole.

Grippenberg vant stort anseende som militær, ble 1888 brigadekommendør, 1897 sjef for en gardeinfanteridiviskon og 1900 for sjette armékorps, 1901 general ved infanteriet og 1902 kommandant for troppene i Vilna militærdistrikt.

På høsten 1904 ble han øverstkommanderende for andrw mandsjuriske armé i den russisk-japanske krig. Med denne brøt han 25. januar 1905 den stillstand i krigsoperasjonene som hadde rådet i Mandsjuria etter slaget ved Liaoyang i oktober 1904. Han foretok en framrykning mot japanernes venstre fløy for å hindre at Nogi Maresukes fremrykkende styrker fra Port Arthur skulle forene seg med hovedhæren, men ble ikke tilstrekkelig støttet av øverstkommanderende Aleksej Kuropatkin, og ble slått tilbake ved Sandepu den 28. januar med tap av 10.000 mann. I sinne søkte han om tilbakekallelse, vendte straks etter tilbake Russland.

Den 16. januar 1906 lot han seg dimittere fra det militære.

LitteraturRediger

  • Connaughton, R.M (1988). The War of the Rising Sun and the Tumbling Bear—A Military History of the Russo-Japanese War 1904–5, London, ISBN 0-415-00906-5.
  • Jukes, Geoffry. The Russo-Japanese War 1904–1905. Osprey Essential Histories. (2002). ISBN 978-1-84176-446-7.
  • Warner, Denis & Peggy. The Tide at Sunrise, A History of the Russo-Japanese War 1904–1905. (1975). ISBN 0-7146-5256-3.
  • Kowner, Rotem (2006). Historical Dictionary of the Russo-Japanese War. Scarecrow, ISBN 0-8108-4927-5.