Opasitet

egenskapen til en gjenstand eller et stoff som er ugjennomtrengelig for lys

Opasitet (fra middelalderlatin opacitas (genitiv opacitatis) «ugjennomsiktighet», til latin opacus, som har gitt norske opak)[1][2] er et mål på «ugjennomsiktighet» for elektromagnetisk stråling, f. eks lys, i forskjellige materialer. Et stoff er opakt dersom det har høy opasitet. Når stråling treffer overgangen mellom to stoffer vil det kunne bli reflektert, transmittert eller absorbert. Et opakt materiale har lav transmisjon og største delen av strålingen blir enten absorbert eller reflektert. Opasiteten er avhengig av lysets bølgelengde (og dermed frekvens); Vanlig glass er transparent for synlig lys men opakt for ultrafiolett stråling. Opasiteten vil oftest også være avhengig av mediets temperatur og trykk.

Sammenligninger av 1. opasitet, 2. translucens og 3. transparens; bak hvert panel er det en stjerne.

Måleverdien for opasitet betegnes eller for å vise at den ar avhengig av frekvens respektive bølgelengde. Den har dimensjon m−1 og betegner proporsjonal absorpsjonsrate langs en lysbølge.

Man betegner også opasitet som det inverse av transmisjonsgrad som er en materialegenskap.

Man opererer også med ekstinksjonskoeffisient beregnet som:

For elektromagnetisk stråling, for eksempel gammastråling i stjerner, kan man også se verdier for midlere vei før absorpsjon.

Opasitet er viktig ved beregning av kjernereaksjoner, spesielt i stjerner og måling av konsentrasjon og dispersjon. Ekstrem frekvensavhengig opasitet viser seg i absobsjonsspekter.

Referanser rediger

  1. ^ «opasitet», NAOB
  2. ^ «opacity (n.)», Online Etymology Dictionary

Litteratur rediger

  • Shapiro, Stuart L. & Teukolsky, Saul A. (1983): Black Holes, White Dwarfs, and Neutron Stars, ISBN 0-471-87317-9.
  • Rybicki, George B. & Lightman, Alan P. (1979): Radiative Processes in Astrophysics, ISBN 0-471-04815-1.