Ole Høilands levnedsløp

«Ole Høilands levnedsløp» er et skillingstrykk forfattet av ham selv i fengslet. Det skal finnes versjoner med opptil 29 vers av denne skillingsvisen. Den synges til melodien «Nu vil jeg fortelle min skjebne så tung».

TekstenRediger

1.I fengselets mørke gjemme har man meg nu innsatt,
og jeg vil nu i stemme en sang i en tause natt.
Den tidsfordriv kan være for meg i ensomhet
og andre kan den lære hva meg er hendet vel.

2.Min første ungdomsdage hendte i lyst og fryd,
men akk de svandt så sakte, jeg glemte Gyd og dyd,
alt tidligen jeg ilte på lastens bane ut
lettsindig jeg kun smilte til dyden og dens brud.

3.Jeg femten år var bleven så jeg min tjeneste tok,
men ei det så var skreven i skjebnens store bok,
at jeg meg ærlig skulle erhverve meg mitt brød
de tre år vare fulle hin tjeneste jeg forskjød.

4.Hos mine foreldre gamle jeg var et års tid vel
istedenfor at samle til dem all fryd og hell
så tenkte jeg alene på rov og tyveri
og søkte at forlene meg øvelse der i.

5.I Kristiansund jeg lærte hva bånd og fengsel var
jeg første gang proberte hva tvang at sige var,
i tukthus man meg satte meg tvang til arbeid der,
nu kunne jeg først fatte hva friheten dog er.

6.Jeg derfor også snarlig en leilighet unnfant,
hvor ved jeg nok så varlig av fengselet forsvant,
nu var jeg da fri bleven hvor skulle jeg nu hen,
av mennesker fordreven jeg tyv måtte bli igjen.

7.Således jeg omvanket fra by til annen om,
og overalt jeg sanket meg penge hvor jeg kom,
men husligt ly jeg manglet hvor som helst jeg dro frem
til leie mos jeg samlet og skogen var mitt hjem.

8.Man søkte nu at fange meg ved en utsendt vakt,
men jeg var ikke bange og tok meg vel i akt,
men endelig det lyktes de folk at gripe meg
de visserligen ryktes at de har siktet meg.

9.Men da vi kom et stykke på veien ble jeg kjed,
av lenger frem at rykke og raskt meg fra dem slet,
jeg inn i skogen ilte hvor jeg var vandt å bo
av vakten nu jeg smilte thi jeg var i god ro.

10.Til Arendal jeg vandret der skjebnen var meg god,
men tingen seg forandret da jeg det sted forlot,
på veien ble jeg tagen og dømt til slaveri
men jeg forandret saken så atter ble jeg fri.

11.Nu pusterom omsider jeg fikk ett år i mak
jeg stjal ved nattetider såvel ved høylys dag,
kort jeg ble mer forvoven jo lengere det led
så jeg forlot selv skoven og trygt ad veien skred.

12.Man sendte ut en mengde folk for at få meg fatt
meg bygdelag omhegnet men jeg var som en katt,
jeg snoede meg lenge fiksered dem så nett
men de vedblev at trenge meg til jeg ble for trett.

13.Det for vidløftig bliver ja nær umulig var
om jeg nu her gjengiver hver gang jeg flyktet har.
Jeg derfor vil fortelle kun hva merkverdig er
idet jeg her anmelder det viktigste især.

KilderRediger