Ola Storevik

Ola Jonsson Storevik, oftest kalt «Storeviken» (født 26. februar 1792 på Njøsen i Gaular , død 20. juni 1863 i Salhus i Bergen ) var en norsk gårdbruker og handelsmann, senere omstreifer, sterk mann og «kjendisforbryter». Han ble i samtiden omtalt som en «almindelig bekjendt Berserk».

Ola Storevik
Ola Jonsson Storevik, fotografert av Marcus Selmer i Bergen, cirka 1860.
Født		26. feb. 1792
Død		20. juni 1863 (71 år)
Nasjonalitet		Norge

Biografi

Storevik var uvanlig stor og sterk allerede som gutt, og han var svært energisk og dyktig. Han drev opp to store gårdsbruk, før han kjøpte handelsstedet Sveen i Gaular hvor han tjente godt som gjestgiver og handelsmann. Han eide flere jekter med mannskap, og han drev en lønnsom handel på Bergen. Ifølge historien ble livet hans snudd til det verre da kona døde. I 1817 giftet han seg på nytt med Hermikken Petrine Broch, og dette ekteskapet ble svært konfliktfylt. Storevik begynte å misbruke alkohol, og utviklet etter hvert sinnssykdom.

Etter en spesielt opprivende krangel med kona, skal han ha seilt alene til Bergen midt i en storm, i ei jekt som ordinært krevde et mannskap på fire mann. Ifølge historien forlot han jekta etter å ha rent den inn i et pakkhus på Nordnes. Deretter gikk han Strandgaten mot Vågen med en dør på hodet, mens han oppførte seg svært høylytt og angrep folk. Han ble satt midlertidig i sinnssykehus, men slapp ut etter å ha ramponert rommet sitt og banket opp flere av pleierne. Etter dette vendte han aldri mer hjem til Sveen. Han vandret hvileløst omkring på Vestlandet, utelukkende til fots, og truet til seg penger og alkohol fra folk. Han oppsøkte også markeder hvor han demonstrerte sine kjempekrefter mot betaling. Storevik døde i Salhus utenfor Bergen i 1863, visstnok etter en våkenatt med iherdig bibellesing.

Ettermæle

Historiene om Storeviken verserte lenge på Vestlandet, han ble blant annet brukt til å skremme barna med. Det finnes lite dokumentasjon på disse historiene, og de er antagelig oppblandet med anekdoter og moralske eller komiske poenger.

Historiene vektlegger først og fremst hans enorme fysiske styrke, deretter som regel én av to ting: Enten hans voldsomme brutalitet eller, mer sympatisk, hans tragiske skjebne. Sambygdingen Mathias Askevolds biografi om Storevik fra 1909 legger stor vekt på personlighetsforandringen etter at hans første kone døde. Han fremstilles her som en mild og respektert mann i bygda, en «vennlig kjempe», helt til kone nummer to kommer inn i livet hans som en nedbrytende kraft og alt rakner for ham. Askevold fremstiller henne som en kravstor og tverr overklassefrue fra byen. I virkeligheten var hun en offisersdatter fra en av nabogårdene.

Andre beretninger, kanskje mer selvopplevde, fremholder at Storevik var en nådeløs utpresser og landeveisrøver, som regelrett ranet fattige bønder for penger og sprit. Statsråd Nils Hertzberg hevdet at Storeviken hadde ranet og drapstruet hans gamle mor, prestefrua i Ullensvang.

I tillegg til at Storevik var uvanlig kraftig bygget, var han også spesielt kledt: Vinterstid gikk han med en pelslue hvor han hadde sydd inn et kobberfat som han plasserte isblokker oppå.

Noen kjente historier

Det finnes flere historier om at Storeviken løftet hester og kampesteiner, rev opp store trær og vant tautrekking mot store folkemengder. Dette foregikk som regel på markeder og dyrskuer som han oppsøkte.

Mange av historiene er også komiske, og dreier seg om Storevikens foretrukne metode for å skaffe seg gratis drikke. Han gikk inn på serveringssteder, bærende på ett eller annet kjempetungt: et skipsanker eller en stabel med møllesteiner, som han plasserte på disken eller foran inngangsdøra. Dette var gjerne saker det ville ta innehaveren en hel dag å få flyttet unna. Storeviken nektet å flytte gjenstandene før han var blitt godt traktert, noe han som regel ble. Disse historiene slutter som regel med at han tar innehaveren takknemlig i hånda, og klemmer så hardt at hånda blir ubrukelig i flere uker etterpå.

Ifølge en annen historie gikk han langs Bryggen i Bergen da han fikk øye på sin gamle jekt, som i mellomtiden hadde blitt kjøpt av andre. Han hoppet ned i båten, slengte mannskapet på fire på land i en håndvending, og begynte å lage seg til for å ta en tur på Vågen. Båtens nye eiere tilkalte politiet, som møtte mannsterke opp. Storeviken nektet å forlate skuta, og klamret seg fast i masta. Han var ikke til å rikke. Til slutt fant politiet på å slå et tau rundt den digre kroppen, og feste tauet i ei heisekran på kaia. Etter å ha heist en stund, kjente de at det gav etter. Men til sin store forbauselse så de at hele jekta svinget i lufta, hengende etter Storeviken som fremdeles kneip rundt masta med armer og bein. Da senket de ham og båten ned på vannet igjen. Og da Storeviken skjønte at de hadde gitt opp, satte han i en rungende latter som etter hvert smittet over til hele folkemengden i Vågen. Stemningen ble god, jekteskipperen bød kraftkaren på en dram, og de ble gode venner. Siden gjorde Storeviken aldri mer krav på jekta.

En annen, mer tvilsom, historie forteller at Storevik engang løftet kong Oscar I, til hest, og svingte både ham og hesten flere ganger rundt over hodet. Etter dette skal han ha fått tittelen «Kjempen for Norge» og tre medaljer som han bar på et metallbånd rundt brystet, inni jakka, resten av sitt liv.