Organisasjonen for afrikansk enhet
Organisasjonen for afrikansk enhet (engelsk: Organization for African Unity, OAU) ble dannet 25. mai 1963.[1] Den ble oppløst 9. juli 2002 av organisasjonens siste leder, sørafrikaneren Thabo Mbeki, og ble erstattet av Den afrikanske union.[2]
Organisasjonen for afrikansk enhet | |||
---|---|---|---|
Stiftet | 1963 | ||
Hovedkontor | Addis Abeba | ||
Flagg | |||
Opphørt | 2002 | ||
Erstatter | Union Africaine et Malgache, Groupe de Monrovia, Groupe de Casablanca | ||
Organisasjonen for afrikansk enhet 8°58′51″N 38°46′00″Ø |
Organisasjonens formål var å fremme enhet og solidaritet blant de afrikanske landene og fungere som kontinentets kollektive stemme i verden. OAU ble etablert da noen afrikanske land hadde løsrevet seg fra kolonistyret, mens andre ikke hadde oppnådd uavhengighet.[1] Den arbeidet også for å avvikle koloniherredømmet og avskaffe apartheid[1], og opprettet en frigjøringskomité som skulle bistå frigjøringsbevegelser.[3]
Hovedkvarteret ble lagt til Addis Abeba i Etiopia etter invitasjon av keiser Haile Selassie I. Organisasjonens charter ble undertegnet av 32 uavhengige afrikanske stater. Da organisasjonen ble oppløst, var 53 av Afrikas 54 stater medlemmer. Marokko trakk seg i 1985 etter at Vest-Sahara ble opptatt som medlem i 1982.[1]
Til tross for at OAU ofte er blitt oppfattet som byråkratisk og uten makt, har tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan, rost OAU for at den har brakt afrikanere sammen. Kritikere[hvem?] hevder at organisasjonen i løpet av de 37 årene den eksisterte, gjorde lite for å verne om afrikanske borgeres rettigheter.[trenger referanse] OAU opptrådte i liten grad som konfliktløser, bortsett fra etter 1990 da OAU forsøkte å megle i Burundi, Liberia og Rwanda.[1]
På toppmøtet i Abuja i Nigeria i 1991 ble Abuja-avtalen inngått i den hensikt å innføre en felles afrikansk valuta i 2023.[trenger referanse] Abuja-erklæringen tok sikte på å skape et afrikansk fellesmarked.[1]
Generalsekretærer
rediger- Kifle Wodajo 1963–1964
- Diallo Telli 1964–1972
- Nzo Ekangaki 1972–1974
- William Eteki 1974–1978
- Edem Kodjo 1978–1983
- Peter Onu 1983–1985
- Ide Oumarou 1985–1989
- Salim Ahmed Salim 1989–2001
- Amara Essy 2001–2002
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ a b c d e f Johannessen, Bjørn (1997). Bistands-leksikon: aktører og begreper i norsk og internasjonal bistand. Oslo: Gazette bok. ISBN 8291149070.
- ^ «Union for store utfordringer». Aftenposten. 6. juli 2004. s. 6.
- ^ Eriksen, Tore Linné (1979). Afrika: en verdensdel i kart, tall og figurer. Uppsala: Nordiska afrikainstitutet. ISBN 9171061576.