Norsk høymiddelalder og politisk-religiøs ideologi

Ideologisering i norsk høymiddelalder, dreier seg om de fremvoksende dominante verdisett og fortolkningsrammer som vokser frem i denne perioden. Religionshistoriker Gro Steinsland, fortolker begrepet ideologi som tankesystemer og fortolkningsmåter som gjennomsyrer kulturen som helhet. Gjennom ideologier får aktørene kategorier til å forklare og fortolke den naturlige og den sosiokulturelle verden de er en del av. Tett koblet til dette er innføringen av en type herredømme, der de dominante maktstrukturene legitimeres. Teologiske og andre typer religiøse elementer kan inngå som en viktig del av denne mentalitets- og samfunnsbyggingen.

Martyr og helgenkongen «Olav Haraldsson» skrinlegges av erkebiskopen med følge i Nidaros. Denne ideologiseringen av kongemakten som kirken bidro sterkt til, transformerte Olav til å bli fortolket som Norges evige konge.

De første kongesagaene

Kildemessig vil de tidligst bevarte kongekrøniker og de senere kongesagaer være av betydning, samt forskningen bygget i stor grad på disse, med vekt på overgangen fra kongens rolle som en primus inter pares, den første blant likemenn, til kongen som en rex iustus, idealet om den fredsskapende og rettferdige konge. Etter religionsskiftet, som var en gradvis prosess fra 900-tallet evt. med overgang til et nytt verdensbilde, en ny tro og nye ritualer, får vi en kulturell transformasjon og ideologiske endringer, med en overgang fra en etnisk religionsform til en universell frelsesreligion. I en lengre fase har det i praksis dreid seg om en blandingsreligion, der både norrøne og kristne elementer har eksistert sammen. De før-kristne maktuttrykk transformeres og konfronteres med de nye kristne idealer, slik at både den mentale klassifikasjonen og det fysiske landskapet endres med den nye kristne kultur og ideologi. I særlig grad kom den nye kristne religionsform og ideologi, til å få tette koplinger til herskermakten. Kristningsprosessen ble i stor grad innført fra eliten og nedover til folket. Et avgjørende skille her, vil ifølge historiker Walter Ullmann, være ideen om at kongen får sin makt fra oven, fra guddommen, eller nedenfra, fra folket som kongen må bygge sine sosiale nettverk av allianser og gjensidige forpliktelser med.

Historiker Sverre Bagge betoner sentraliteten av at kongens maktfylde speiler hans likhet med Gud. I Kongespeilet forfattet i Norge omkring 1250 og 1260, finner vi en mere utbrodert kongeideologi hvor kongen representerer det guddommelig herredømme på jorden. Kongen besitter videre det høyeste domssete på jorden, med andre ord vil kongen ifølge ideologien, kunne fungere som en slags overdommer. Videre skjenker kongen ære til guddommen ved sin virksomhet, slik at en ved å underkaste seg i undersåttlig lydighet og tjeneste, ærer kongen og dette igjen vil ære guddommen selv. Kongen fungerer som en herrens salvede, med referanser til kong David, mens tittelen herre (Dròttin) er eksklusiv for Gud alene. Trass i Guds overhøyhet over alt det jordiske, ifølge de ideologiske strukturer som bidrar til å påvirke de ulike aktørene i ulik grad, har en krystallisert en doktrine der det kongelige embetet speiler guddommen, på latin rex imago Dei. Samtidig må det understrekes at kongens rolle var intendert som en tjener som ydmyket seg for Gud og legitimerte sin makt ved blant annet å henvise til at han var et instrument for Guds vilje på jorden.

Kristningskongene.

Kristningskongene Olav Tryggvason (f.960 AD-d.1000) og Olav Haraldsson (f.ca.993 AD-d.1030) ble sagt å drive en sverdmisjon, noe som først og fremst henspiller på at de tidvis tok sterke virkemidler i bruk for å kristne landet. Et eksempel på dette finner vi beskrevet i landets kanskje aller eldste bevarte historiekrønike, nemlig Tjodrek munks "Soga um Dei Gamle Norske Kongane, " fra ca.1180. I denne geistlige kilden, som søker å berette Norgesrikets historie i grove trekk, finner vi følgende beskrivelse av Olav Tryggvasons kristning av hedningene:

"Det er ein stad i Nidaros bispedøme som heiter Mære. Der gav heidninggudane spådomssvar, vert det fortalt; og der hadde Håkon Jarl samla ei mengd avgudsbilete. Dit kom no kong Olav; og han baud til seg alle dei som sat fastast i garnet åt den range avgudstrua, dei som folk pla kalla seidmenn. Deim skyna ham at der ikkje beid boteråd med; og so dei ikkje skulde skada den unge plantinga hans, samla han dei alle i et avgudshus og let brenna upp både dei og gudebileta; det skal ha vore 80 menneske i talet, både menn og kvinnor. "

Det hører også med til bildet av kristningsprosessene de lang mere milde, uten anvendelse av fysisk makt, og retoriske fremstøtene allerede hos kong Håkon Haraldsson (f. ca.918 AD-d.961), kalt Adalsteinsfostre etter å ha fått opplæring ved den engelske kong Adalsteins hoff i Wessex, som etter at han var blitt konge i Norge, med sin maktbase på Vestlandet og i Viken, fra 931 AD, arbeidet systematisk og med sterk iver, i sitt forsøk på å kristne riket. Fra kongen som en primus inter pares til en rex iustus Det norrøne kongeidealet primus inter pares, innebærer at kongen er den første blant likemenn, og speiler en kongeideologi hvor makten bygges nedenfra gjennom et alliansesystem. Ved overgangen til kristen tid, trådte en ny kongeideologi frem, idealet om kongen som en rex iustus, noe som innebar en fredsskapende og rettferdig hersker. Det hører med til bildet at vikingtidens relativt svake sentralmakt kunne medføre et behov for en religiøs legitimering av en sterkere sentralmakt under rikssamlingen. Ideen om at kongen får sin makt fra Gud og at han er den som står nærmest den kristne guden, bidrar til å forankre kongemakten til et metafysisk verdensbilde. Den ydmyke konge tjener Gud og er hans representant på jorden. På samme vis står hans undersåtter til tjeneste, lydighet og underdanighet i et hierarkisk orientert samfunnssystem. Fokuset skifter fra eksempelvis Heimskringlas beskrivelser av kongens personlige egenskaper, slik som mot, generøsitet, vennlighet og personlig ære, og til om hans virke var til gavn eller ulykke for hans folk, til en betoning av kongens kristne sinnelag og opphøyde væremåte, eksempelvis slik vi finner det beskrevet i Håkon Håkonssons saga.

Kongemakt og kirke.

Denne tette forbindelsen mellom kongemakt og kirke, hvor kongens maktgrunnlag kommer ovenfra, fra guddommen, har av religionshistorikere blitt omtalt som en type sakralt kongedømme. Kongens dertil hørende mandat som lovgiver og øverste dommer i riket, er en gjenspeiling av forestillingen om kongen som Guds representant på jorden. Dette kommer først istand i Norge, etter opprettelsen av erkebispesetet på Nidaros i 1152-53, da kirken blir en selvstendig maktfaktor og ikke lenger er kontrollert og overstyrt av kongen. Selv om kristendommen måtte tilpasse seg de nasjonale, regionale og lokale kultur- og maktstrukturer, utgjorde den et ideologisk-religiøst reservoar for den fremvoksende sentralmaktens legitimeringsapparat. I kontrast til kongens intenderte rolle som en rex iustus, den fredsskapende og rettferdige hersker, settes termen tyrannus, som betegner en despotisk tyrann som misbruker sin makt til ulykke for folk og samfunn.

Litteratur

• Steinsland, Gro, Ideology and Power in the Viking and Middle Ages, London 2007 ISBN978-9004205062
• Steinsland, Gro (red.), Sigurdsson, Jon Vidar, Rekdal, Jan Erik, Beuermann, Ian B. Ideology and Power in the Viking and Middle Ages. London: 2012.
• Sigurdsson, Jon Vidar, Kristninga i Norden 750-1200, Oslo 2003 ISBN978-82-521-5940-0
• Sigurdsson, Jon Vidar, Det norrøne samfunnet - Vikingen, kongen, erkebiskopen og bonden, Oslo 2008 ISBN978-82-530-3147-7
• Bagge, Sverre, Den politiske ideologi i Kongespeilet. Bergen: 1979.
• Bagge, Sverre Mennesket i middelalderens Norge : tanker, tro og holdninger 1000-1300, Oslo 2000
• Theodoricus Monachus, Soga um dei gamle norske kongane, oversatt av Eiliv Skard, Oslo 1932