Norefjell
Norefjell er et fjellmassiv mellom Eggedal i vest og Krøderen og Hallingdal i øst. Norefjell omfatter deler av kommunene Flå, Sigdal og Krødsherad, alle i Buskerud.
| Norefjell | |||
|---|---|---|---|
 Norefjell sett fra Sokna i Ringerike | |||
| Fylke | Buskerud | ||
| Kommune(r) | Sigdal, Flå, Krødsherad | ||
| Navn | Gråfjell | ||
| – Høyde | 1 465,9 moh. | ||
| – Primærfaktor | 640 meter | ||
| Navn | Høgevard | ||
| – Høyde | 1 459 moh. | ||
| – Primærfaktor | 200 meter | ||
| Navn | Ranten | ||
| – Høyde | 1 419 moh. | ||
| – Primærfaktor | 100 meter | ||
| Navn | Grindefjell | ||
| – Høyde | 1 413 moh. | ||
| Navn | Ravnås | ||
| – Høyde | 1 188 moh. | ||
  Norefjell Norefjell (Buskerud) | |||
De høyeste toppene på Norefjell er
Utsikten er formidabel, spesielt fra Høgevard. I klart vær har man utsyn over 40 000 km². Det er bare Gaustatoppen som gir videre utsyn i Sør-Norge.[2] Fra Høgevard kan man også se Høgronden 185 kilometer unna. Dette skal være det lengste frie siktet i landet sør for polarsirkelen.[3] Norefjell er et populært feriemål, og det er mange hytter og fritidsboliger flere steder. Det er også turisthytter på Tempelseter, Sandvassetra, Toveseter og Høgevarde.
Da Oslo arrangerte vinter-OL i 1952, ble alpinkonkurransene gjennomført på Norefjell. Det største skisenteret ligger på sørsiden, løypene går fra Ravnås og ned mot Krøderen. Her er 11 heiser og 23 kilometer preparerte alpinløyper fordelt på 20 nedfarter. Total fallhøyde er 1010 meter.
Det er en villreinstamme i Norefjell-Reinsjøfjell som i de senere år har ligget stabilt på om lag 550 – 600 vinterdyr. Det var også tamreindrift i området fram til 1968.[4]
Referanser rediger
- ^ a b «Norgeskart». Kartverket. Besøkt 4. mars 2016.
- ^ Beskrivelse på Visit Norefjell Arkivert 12. november 2013 hos Wayback Machine. Besøkt 28.4.2013
- ^ Dagsavisen 9. september 2007 Arkivert 12. november 2013 hos Wayback Machine. Besøkt 28.4.2013
- ^ Norsk Villreinsenter om Norefjell-Reinsjøfjell villreinområde Arkivert 30. desember 2014 hos Wayback Machine. Besøkt 4.10.2014