Nicky Cruz
Nicky Cruz (født 6. desember 1938 i Las Piedras i Puerto Rico) er en kristen evangelist som har grunnlagt den evangeliske organisasjonen Nicky Cruz Outreach i California i USA. Han arbeidet tidligere for David Wilkerson, som leder for organisasjonen Teen Challenge. Før han ble omvendt ledet han Mau-Mau-gjengen i New York City.
| Nicky Cruz | |||
|---|---|---|---|
| Født | 6. des. 1938 (85 år)San Juan | ||
| Beskjeftigelse | Romanforfatter, selvbiograf | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
Biografi rediger
Frem til han var ca 15 år bodde han hos foreldrene i Puerto Rico, i et av de verste nabolagene, og han var stadig i trøbbel. Foreldrene praktiserte en tro kalt santeria og var tilhengere av spiritisme (espiritismo). Forholdene i hjemmet var spesielle. Hans egen mor kalte ham «Satans sønn». Han forteller selv i boken Run Baby Run at han reiste til broren i New York City da han var 15, men at det ikke tok lang tid før han rømte fra ham og bodde på gaten i byen. Etterhvert ble han medlem av Mau-Mauene, og etter seks måneders medlemskap ble han valgt til deres «Warlord», kampleder. Han ble snart leder for gjengen[1][2].
Ikke lenge etter at Cruz hadde blitt gjengleder møtte han David Wilkerson som evangeliserte i området. Predikanten fortalte ham at Jesus elsket ham og aldri ville slutte å elske ham. En sjokkert Cruz reagerte med å slå Wilkerson i ansiktet, spytte på ham og true med å drepe ham[3]. Wilkersons svar var å se Cruz rett i øynene og si at han kunne kutte ham i tusen biter, men hver enkelt bit ville fremdeles si at Jesus elsker ham. Predikanten sa videre at ingen kan drepe kjærligheten, og at Gud er kjærlighet. Samme ettermiddag kom Wilkerson til gjengens hovedkvarter for å gjenta budskapet og fikk igjen en ørefik av Cruz. Wilkerson bare smilte og ba deretter for Nicky Cruz[1].
To uker senere ledet Wilkerson et evangeliseringsmøte i nabolaget, og da Cruz fikk høre dette bestemte han seg for å dra dit for å lære predikanten en «lekse». Han tok med seg noen gjengmedlemmer og dro til boksearenaen der møtet skulle holdes. Etter hva Cruz forteller så hadde han begynt å føle seg skyldig over ting han tidligere hadde gjort og begynte å be. Wilkerson talte og ba Mau-Mau-gjengen om å ta opp kollekten. Cruz reiste seg og ledet en del av gjengen gjennom folkemengden mens de insisterte på at folk skulle gi bidrag. På vei bak scenen med kollekten så han en utgang, men kom til å tenke på at noen faktisk hadde hatt tillit til ham, så han gikk frem på scenen og ga pengene til Wilkerson. Senere inviterte Wilkerson de som ville bli bedt for frem til scenen, og mange gjengmedlemmer tok imot invitasjonen og gikk frem. David Wilkerson ba med Cruz som ba Gud om å tilgi ham[1].
Dagen etter møtet dro Cruz og noen av de andre omvendte gjengmedlemmene til politiet og leverte inn alle sine våpen. Dette sjokkerte politifolkene som var til stede, og de sa at om de hadde sett gjengmedlemmene komme ville de trolig ha skutt dem. Cruz fordypet seg i bibelen og utdannet seg til predikant, reiste tilbake til det gamle nabolaget og prekte for Mau-Mauene. Blant de som omvendte seg, var gjengens nye leder, Israel Narvaez[1].
Cruz har fortsatt å preke, i fengsler, bysentra og større arenaer, innenfor og utenfor USAs grenser[2].
Publiserte arbeider rediger
Nicky Cruz har skrevet to selvbiografier, Run Baby Run, med Jamie Buckingham (1968), og Soul Obsession, med Frank Martin (2005)[1]. Han har videre skrevet flere bøker med kristen tematikk, som The Corruptors (1974), The Magnificent Three (1976) og Destined to Win (1991). Cruz' omvendelse var tema i filmen Korset og springkniven med Erik Estrada i rollen som Cruz og Pat Boone som David Wilkerson[3]. David Wilkerson skrev boken ved samme navn.
Referanser rediger
- ^ a b c d e Cruz, Nicky: Run, Baby, Run; Utgiver: Bridge-Logos (1. desember 1988); ISBN 978-0-88270-630-6
- ^ a b Nicky Cruz Outreach: «Nicky's Story» Arkivert 16. oktober 2013 hos Wayback Machine. (besøkt 12. september 2013)
- ^ a b The Cross & the Switchblade - Starring Erik Estrada as Former Gang Leader Nicky Cruz & Pat Boone Arkivert 29. juli 2014 hos Wayback Machine. (besøkt 12. september 2013)