Nestor Pirotte
Nestor Pirotte (5. januar 1933 – 29. juli 2000), kjent som Den Gale Morderen, (Fransk: La tueur fou), var en belgisk seriemorder, ansett som Belgias farligste kriminelle på 1900-tallet før Marc Dutroux. Han ble dømt for drap på tre personer, i tillegg til å være mistenkt for fire andre drap.
Oppvekst rediger
Faren var viltvokter, på slottseiendomen Château de Beau Chêne i Anhée. Moren var syerske. Sammen med broren Anthony lekte Nestor med barna til aristokrater fra ung alder. Han løy senere om å være barn av en lord, og hadde ikke bare ordforrådet, men også overklassens manerer som han senere ville benytte ved sine forbrytelser.[1]
Under militærtjenesten begynte han å bruke sin påståtte aristokratiske opprinnelse til sin fordel. Han oppfant sin egen verden, og uttalte at han hadde begynt å stjele fra sime kamerater i en veldig ung alder og plyndret pengekasser rundt i byen. Han fikk sin første dom i en alder av 20 år, da han ble dømt til tre måneders betinget fengsel.[2]
Kriminell løpebane rediger
Pirottes første mordoffer var hans grandtante, Celina Debonny, 20. april 1954 nær Durbuy. Han hadde fått vite at hun nettopp hadde solgt noen storfe. Da hun nektet ham penger gikk det i svart, og han knuste hodeskallen hennes gjentatte ganger med en jernstang.[2] Han ble dømt i en militærdomstol for denne forbrytelsen. 11. juni 1955 ble han dømt til døden, men straffen ble straks omgjort til livsvarig fengsel.
23. mars 1968, etter 13 år i fengsel, ble han løslatt på prøve. Kort tid etter begikk han på nytt mord. 14. mai, bare noen uker etter løslatelsen, dro Pirotte til en finansinstitusjon, der han kalte seg greve av Ribaucourt. Under påskudd av å ville forhandle om en større avtale under diskresjon, ba han om å få rådføre seg med sjefen for banken i Genval, Mr. Delisse, som han drepte med ett skudd til hodet. [2]
Pirotte ble raskt identifisert, og ble arrestert 21. mai samme år og ble sendt til fengsel, hvor han gjorde et selvmordsforsøk ved å kaste seg utfor en seks meter høy mur. Dette selvmordsforsøket var bare det første fluktforsøket av flere. Han ble sendt til en spesialanstalt for psykriatrisk syke og ble der i 1970, etter ti år, ansett som egnet til å bli reintegrert i samfunnet, ble løslatt og fant jobb i en radio- og tv-forretning i Verviers.[3]
Pirotte fikk mistanke rettet mot seg i 1980, da politiet fant likene av Madeleine Humbert, hennes to ansatte, og hunden i restauranten «La Vieille France» i Spa 11. desember. Pirotte handlet da i hvitevarer, var en bekjent av Humbert og var godt kjent på stedet. Politiet fant navnet til den som hadde vært siste kunde på tavlen til restauranten: «Nestor». Pirotte ble umiddelbart mistenkt, siden eierens sønn også var forsvunnet.
Liket av den unge mannen ble funnet i januar 1981, men drapsgåten forble uløst.[2] Likevel ble Pirotte snart arrestert i Brussel som mistenkt, men etter tre måneder ble han løslatt av mangel på fellende bevis. I juli ble han på nytt arrestert for å ha unnlatt å overholde betingelsene ved prøveløslatelsen. Nok en gang i fengsel, greide han å rømme natten mellom 2. og 3. august. Panikken spredte seg i Belgia da nyhetene ble kjent.[4]
Senere samme år begikk Pirotte et nytt drap 18. september. Han utga seg for å være greve Meeûs d'Argenteuil, og tilbød seg å selge møbler fra slottet sitt til en antikvitetshandler i Brussel, som han deretter myrdet. Etter ni dager på flukt ble Pirotte til slutt arrestert for forbrytelsen, og han ble for andre gang dømt til døden i 1984. Nok en gang ble dommen omgjort til livsvarig fengsel. Pirotte forsøkte på nytt å rømme i 1992, men mislyktes. Etter nesten 40 år bak murene, var Nestor Pirotte fryktet av de andre fangene, og forble frem til sin død «Folkefiende nummer én» i Belgia.[3]
Død rediger
Pirotte døde av et hjerteinfarkt 29. juli 2000. Etter å ikke ha hatt besøk av familien siden 1980, deltok bare én kvinne – som han hadde kjent fra ungdommen – i begravelsen.[4] Han ble gravlagt i en umerket grav på Ham-sur-Heures kirkegård.[1]
Referanser rediger
- ^ a b «Nestor Pirotte, le faux aristocrate» (fransk). Le Figaro. 31. januar 2009.
- ^ a b c d «Nestor Pirotte, "L'Ennemi Public N°1" qui fit trembler la Belgique» (fransk). Magazine. 13. mars 2003.
- ^ a b «L'intégrale : Nestor Pirotte, l'ennemi public N°1 de la Belgique» (fransk). RTL. 15. januar 2014.
- ^ a b «Nestor Pirotte est mort!» (fransk). dhnet.be. 1. august 2000.