Nyklassisismen (musikk)
Nyklassisismen, eller neoklassisismen innen musikken oppstod en gang på begynnelsen av 1900-tallet. Det er litt uenighet om nøyaktig når, men under eller i slutten av første verdenskrig begynte den nyklassiske stilen å blomstre. Det skulle være et opprør mot den mer moderne stilen som tok overhånd. Det skulle være et ønske om å gå tilbake til perioden på 1700-tallet hvor alt var «perfekt» og ordentlig. Det skulle være orden i musikken og ikke uforutsigbarheter eller brudd på regler. Musikken tok sterk avstand fra stilene seinromantikken, ekspresjonismen og impresjonismen, som var de «ledende» genrene på denne tiden. Den nyklassiske tiden hadde sin storhetstid frem til 1950-tallet, selv om det også har blitt skrevet nyklassiske stykker i den senere tid.
Stilen rediger
Nyklassikerne ønsket orden og klarhetsmusikk. De tok derfor utgangspunktet i regler og formtyper som var kjent i barokken og wienerklassisismen, som symfonier, konserter og sonater. Selv om de brukte en barokk måte å skrive musikken på, brukte de også nyvinningene innenfor dynamikk, harmonikk, rytme og tonalitet. Musikken skulle ikke beskrive noe eller noen. Det skulle bare være musikk. Andre kjennetegn er at verkene ble kortere og skrevet for en mindre gruppe musikere.
En annen inspirasjonskilde var folkemusikken, som er leken og har et tonalt preg. Et par ting som likevel skiller nyklassisismen fra de eldre epokene den tidens behov for å skape orden i datidens kaos, og kunnskapen komponistene hadde om de eldre stilartene.